Taushetens konspirasjon

Siden 1991 er syv menn blitt drept på grunn av sin identitet. Ikke fordi de var mørke i huden eller snakket dårlig norsk, men fordi de var homofile, skriver Dag Øistein Endsjø.

SIDEN 1991 er syv menn blitt drept på grunn av sin identitet. Ikke fordi de var mørke i huden eller snakket dårlig norsk, men fordi de var homofile. Ingen av de syv ofrene kjente sine gjerningsmenn. De ble plukket ut fordi de var homofile - og så drept. Norske politikere holder kjeft. Den norske allmennhet bryr seg ikke. Uten vilje til å se på årsakene, gasser norsk presse seg bare med blodige detaljer.

Drapene på hver av de homofile mennene er alle preget av så ekstrem vold at man nesten kan spørre seg om at det ikke holdt for gjerningsmennene å ta livet av sine ofre. Mai 2000 ble en 47 år gammel homofil mann i Oslo slått, mishandlet, og til slutt drept før gjerningsmannen like godt satte fyr på hele leiligheten. Et par kilometer unna, i 1997, ble en annen homofil mann først drept med kniv. Deretter maltrakterte morderen den døde mannen med slik intensitet at han selv skar seg under prosessen. Også en 65 år gammel homofil mann ble funnet død i 1995 i Bergen etter å ha blitt utsatt for voldsom og vedvarende vold. I 1992 ble en homofil mann drept i OL-parken på Lillehammer. Det er uvisst hvilket av de 37 knivstikkene og de gjentatte sparkene mot hodet som til slutt tok livet av ham.

Tidligere samme år ble enda en homofil mann funnet drept i sin egen leilighet i Oslo. Liket bar preg av at drapsmannen hadde påført sitt offer betydelig vold over lengre tid. Mannen som tok livet av en pensjonert homofil lege høsten 1991, ga seg ikke før han hadde påført sitt offer 30 knivstikk. En 51 år gammel homofil mann ble drept i Sofienbergparken et par måneder før, ved det som i domspremissene ble beskrevet som «opprørende, brutal og langvarig voldsbruk». Han ble rett og slett sparket i hjel.

DET ER NOE ANNET som er felles for alle disse hatdrapene. Tausheten. Det er ikke det at journalistene ikke skrev om disse ugjerningene. Drap og lemlesting er alltid godt stoff. Men ingen så sammenhengen mellom den homofile mannen som ble sparket i hjel i Sofienbergparken og den generelle forakt, diskriminering, forfølging og vold homofile, lesbiske og bifile stadig blir utsatt for i Norge. Heller ikke drapet på den tidligere legen like etterpå vekket noen reaksjon. Ingen politikere spurte seg heller om hva det er som egentlig skjer her i landet etter det tredje drapet. Det var også like taust etter det fjerde drapet. Og etter det femte, det sjette, det syvende. Spørsmålet man kan stille er selvfølgelig: Hvor mange må bli drept før noen bryter stillheten?

Det har vært mange påstander om at Norge mistet uskylden 26. januar 2001 da Benjamin Hermansen ble drept på grunn av sin hudfarge. Ifølge daværende statsminister Jens Stoltenberg skar kniven som drepte Hermansen en flenge i verdigrunnlaget det norske samfunnet er bygget på.

Men hva mener man med den norske uskylden? Var den norske uskylden ensbetydende med å kunne overse hvordan en hel samfunnsgruppe stadig blir forfulgt og drept, én etter én? Er dette i overensstemmelse med det norske verdigrunnlaget som angivelig først ble flenget opp med kniven som drepte Hermansen?

RASISME er et alvorlig problem i Norge. Men de som blir mobbet, forfulgt, eller mishandlet, kan likevel vite at det finnes uendelig mange som vil hjelpe. Naboer, lærere og politikere strømmer alle villig til. Selv om det fremdeles er mange i dette landet som velger å gi uttrykk for sin rasisme, kan likevel ofrene vite at stort sett har de det norske folk i ryggen. Homohat og fordommer mot homofili er også et alvorlig problem. Mobbing og trakassering er hverdagen for tusener av nordmenn på arbeidsplass, skole og i fritiden. Men de som blir mobbet, forfulgt eller mishandlet fordi de er homofile, lesbiske eller bifile, kan aldri vite hvem de kan vende seg til for hjelp. Naboer, lærere og politikere vil ofte ikke bry seg. Eller man kan like godt ende opp med fordømmelse om man spør om hjelp.

Også politiet snur ryggen til. En homofil 17-åring ble forfulgt i vinter av en guttegjeng i Skien, men politiet nektet å hjelpe ham. Gutten ble deretter slått bevisstløs av homohaterne. Nylig i et møte mellom Justisdepartementet, Politidirektoratet og Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) ble LLH bedt om å dokumentere at homofile er spesielt utsatt for vold. Myndighetene mener tydeligvis at rekken av hatdrap på homofile kun er tilfeldig.

SETTER MAN myndighetenes taushet og uvilje til å anerkjenne mønsteret av diskriminering, vold og drap i et større perspektiv, blir bildet desto mer uhyggelig. I en rapport om menneskerettighetsbrudd mot lesbiske, homofile, bifile og transkjønnede påpeker Amnesty International hvordan myndigheter verden over møter den uoffisielle forfølgelsen av denne gruppen med taushet. Dette er hva Amnesty kaller taushetens konspirasjon. Dette er stillheten som dreper når ingen vil gripe inn mot undertrykkelsen og forfølgelsen av seksuelle minoriteter.

Drapet på Benjamin Hermansen førte til at 40000 gikk i fakkeltog under hovedparolen «Ja til et samfunn fritt for rasisme». Her var statsministeren, kronprinsen og Oslo-biskopen. Da den 51 år gamle homofile mannen hadde blitt sparket i hjel i Sofienbergparken var det omtrent ti mennesker som møtte opp med fakler. Ingen politikere, ingen kongelige, ingen religiøse ledere.

At 40000 mennesker går ut i vinterkulden fordi et menneske er drept på grunn av at noen ikke likte hudfargen hans, er viktig og bra. De tomme gatene etter alle de drepte homofile mennene sier likevel like mye. Det norske folk og de norske myndighetene bryr seg ikke om en død homo. Ikke syv døde homoer, for den del. Vi får vel heller vente til det er blitt et par dusin, så får vi se.

6. FEBRUAR hedret norske politikere, kongehus og religiøse ledere igjen Benjamin Hermansens minne i Oslo domkirke. Disse menneskene hedret også noe annet. Sin egen toleranse. Det koster en politiker ingenting å vise sitt engasjement mot rasisme. Vi har derimot ennå til gode å se den politiker som tør å stå opp for en gammel homofil mann som blir drept i en park nattetid. I minnestunden i Domkirken var også vår nåværende statsminister, som gjentatte ganger har påpekt den logiske sammenhengen mellom den såkalte hverdagsrasismen og de holdningene som ledet til drapet på Hermansen. Bondeviks såkalte toleranse og kamp for menneskerettigheter kommer likevel i et underlig lys, når man husker hvordan han stadig kjemper mot at homofile skal behandles som likeverdige borgere. Er det ikke også en sammenheng mellom disse standpunktene og de holdningene som ligger til grunn for at syv homofile menn er blitt drept bare fordi de var homofile? Hvem er det som lærer våre barn at homofili er heterofili mindreverdig?

Én ting er sikkert. Det er en sammenheng mellom drapet på Benjamin Hermansen og drapet på de syv homofile mennene. Alle disse drapene var motivert av at noen hatet en bestemt gruppe mennesker med slik voldsomhet at de mente at de fortjente å dø. Fordommer mot forskjellige sosiale grupper får stadig utløp i forskjellige voldsforbrytelser. Det er ofte bare tilfeldighetene som har avgjort at ikke flere er blitt drept. Dette gjelder både etniske minoriteter, homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede.

HADDE ALLE de prominente skikkelsene stått utenfor Domkirken bare et par dager før den siste minnestunden, kunne de vært vitne til at enda en homofil mann ble slått ned på grunn av sin seksuelle identitet. Denne mannen overlevde, så denne gangen ble det ikke annet enn et par små notiser i avisene. Det interessante i dette tilfellet var også det at en av de som ble varetektsfengslet i sammenheng med denne voldsepisoden, også var siktet i Hermansen-saken på et tidlig tidspunkt. Hadde den homofile mannen endt opp som enda et navn i rekken over drepte homofile, kan vi likevel være sikre på at Domkirken ikke ville blitt fylt av den grunn.

Homofile menn i Norge myrdes fordi de er homofile med en frekvens av omtrent én hvert annet år. Siden det nå er over to år siden sist kan vi forvente at dette skjer når som helst igjen. Vi har ingen grunn til å forvente at det kommer flere enn ti stykker i fakkeltoget denne gangen heller.