«OPPLYST» FORSVAR: Også i sporene av 1968-opprøret har det funnes et «opplyst» forsvar for voldtekt og pedofili i visse kretser, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
«OPPLYST» FORSVAR: Også i sporene av 1968-opprøret har det funnes et «opplyst» forsvar for voldtekt og pedofili i visse kretser, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

«Livsarven - En beretning om overgrep»:

Taushetens tid ble Talens tid

#metoo kan sees som en gjenopptakelse av det feministiske 70- og 80-tallsbruddet. La oss håpe at også #metoo er starten på et paradigmeskifte.

Meninger

- Storheten er problemet, repliserte «Emma» lynraskt da jeg fortalte hva Karl Ove Knausgårds tenkte forut for en underlivsundersøkelse: «Vad mycket bättre jag skulle känt mig om jag haft en stor ståtlig kuk».

Men samtalen med Emma, som fant sted under et mangeårig arbeid med boken «Livsarven», handlet egentlig om storheten hennes far alltid søkte bekreftelse for, professoren som forgrep seg seksuelt på den vesle datteren fra hun var i skolemoden alder, slik hun husker det. Ikke før hun var tjuefem år klarte Emma å bryte seg løs, da opplevde hun for første gang at det var voldtok henne han gjorde, og at lystene – også hennes egne – var kommet på avveie.

I farens livsfilosofi hadde store menn spesielle rettigheter med tilhørende overdimensjonert virilitet, derfor hadde de «rett til å fråtse i kvinner». En tilsynelatende «uutryddelig overtro på mannfolks merverdi», var Inge Lønnings betegnelse på den slags.

Emmas replikk kunne vært en kommentar til mange av beretningene i de 65 svenske «metoo-oppropene», som omfatter mange tusen, i hovedsak yrkesrelaterte, fortellinger. Kjønnskulturen innenfor den opphøyede Svenska Akademien, som deler ut Nobelprisen i litteratur, har også kommet i #metoos fokus.

Tross Dagens Nyheters gravejobb, der 18 kvinner vitnet om seksuelle overgrepshandlinger og trakasserier fra den såkalte Kulturprofilen, med nære bånd til akademiet, valgte flertallet å erklære mistillit til sin «ständige sekreterare» Sara Danius. Hun hadde latt et advokatbyrå granske virksomheten og dens omstendigheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anklagene om seksuelle misgjerninger var kjent siden 90-tallet. Han er en «gentleman» som «lever det goda livet», mener den tidligere ständige sekretæren Horace Engdahl om sin venn Kulturprofilen, han burde danne «stilskola för unga män».

«Storheten er problemet» også i norske #metoo – som medialt har vært dominert av seksuell glupskhet på den politiske arenaen. Mannlige politikere på vei opp mot maktens høyeste tinde har forsynt seg av politisk interesserte unge kvinner og jenter.

Asymmetri i alder og posisjon har man beklagende forklart den brysomme «intimiteten» med. Så har man snakket om rutiner og håndtering og forbedring av prosedyrer i verdens mest likestilte land.

Analysene burde ha fokusert på grenseforskyvninger – fra innarbeidede seksuelle tenningsmønstre knyttet til makt over til tydelige seksuelle trakasserier og overgrep.

I dag er det allment anerkjent at trakasserier, seksuelle overgrep og annen vold er et samfunnsproblem og et folkehelseproblem, omfanget og de dyptgripende konsekvensene tatt i betraktning. Til dette bildet hører riktignok at bare cirka ti prosent av mistenkte overgrep anmeldes, og av disse når bare anslagsvis ett av seks tilfeller rettssalen. Bare dersom en er temmelig sikker på domfellelse, anbefales rettssak. Likevel er fellelsesprosenten lav.

De aller fleste overgrepene forblir altså skjult i mørke rom. Dessuten lever vi med en politisk og – delvis – forskningsmessig arv som speiler dette. Vold og overgrepsvirksomhet har blitt betraktet som et marginalt fenomen i samfunnets utkanter – som dessuten rammer skjevt. De involverte overgriperne er «monstre», de representerer unntak: Sosiale, individuelle eller kulturelle avvik – som arbeidsløshet, alkoholproblemer, psykisk sjukdom, fremmedartet kulturelle bagasje.

«I de beste familier» skjer også slikt, kan vi nok generelt enes om, men ikke konkret, ikke når noen sier at vennen, naboen, pappa, presten, onkel, en av oss «normale» forgriper seg. Skjult forblir det da at sosialt vanlige, oppegående menn og menn på tindens topp er overgripere. Derfor overraskes vi hver gang døren til mørkerommet åpnes.

Det finnes også en annen arv. Emma vokste opp på 1950-tallet. I hennes opplyste hjem kjente foreldrene til Kinsey-rapporten som ble publisert samme tiår, ja den ble brukt til å forstå, men de visste også at «blodskam» var en forbrytelse.

Mange desennier etter at rapporten ble publisert, var fortsatt Alfred Kinsey en av de store autoritetene på seksuallivets område. Det var i pakt med tidens ånd viktig å «leve ut seksualdriften», som også Kinsey forkynte. Han var selv sterkt influert av Sigmund Freud, psykoanalysens far. Freud overgav sin incesthypotese da den møtte motstand, omformet den til en hypotese om barn og seksuelle fantasier – og overgrepene ble borte.

Hos Kinsey var det kjente, såkalt pedofile menn som målbar barnas stemme. Det de formidlet som barns erfaringer ble regnet som «opplysninger» og «vitenskapelige resultater». Også i annen samtidig litteratur og forskning med seksualliberalt anstrøk mente man at barn diktet om ikke-seksuelle aktiviteter til noe seksuelt i etterhånd, og at barn kunne være initiativtagere til seksuelle handlinger mellom barn og voksne, ofte kalt lek.

Slike seksuelle aktiviteter kunne være uttrykk for noe godt, ikke minst for barnet. Det som skadet barn var hysteriske reaksjoner fra voksnes side, ikke de – med moderne terminologi – seksuelle overgrepene. Ofte forekom dessuten «spontan helbredelse», samtidig som «mindre» skader nevnes: «Nervøse symptomer», «psykiske arr som dog ikke ville merkes», «avsporet seksualdrift».

Ulike utforminger av denne forståelsen fikk følger også i praktisk behandling av overgrep langt inn på 1990-tallet.

Da Emma var elleve år, i 1963, skjedde en lovregulering i Norge: Blodskam ble erstattet med betegnelsen «incest», og ansvaret, skylden og straffen ble nå – endelig – plassert på den som forgrep seg. Og bare der. Først nå ble den parten vi i dag kaller utsatt eller offer, betraktet som den svake parten, en som trenger beskyttelse.

Allerede på denne tiden var Lolita, den lokkende og forførende ungjenta fra Vladimir Nabokovs femtitallsroman, på vei til å bli en kulturell figur i film og debatt. Skal en feste lit til mengdevis av #metoo-fortellinger, er hun livs levende den dag i dag. Det er ikke bare Vigdis Hjorths «Bergliot» og Emma som har fått høre at de er «uimotståelige».

Også i sporene av 1968-opprøret har det funnes et «opplyst» forsvar for voldtekt og pedofili i visse kretser. Voldtekt kunne forsvares, mente man, ettersom kvinner ikke skulle ha enerett til sine kropper, de var mer som allmenn eiendom å betrakte. Og sex med mindreårige, hvorfor ikke? Det kunne være en vakker sak for barnet å bli veiledet inn i seksualitetens mysterier av en klok og erfaren person.

Vi beveger oss med andre ord i et landskap med mye dybdegrammatikk. Bruddet med den skisserte arven kom ikke før mot slutten av 1970-årene. Med kvinnebevegelsen og det som den gang het kvinneforsking, fikk de utsatte for første gang en egen stemme – den hadde tidligere vært stum. Taushetens tid ble nå Talens tid.

Forskningsmessig speiles bruddet i norsk sammenheng i to store forskningsprogram på 80-90-tallet, Mishandling og Seksualisert vold. I programforklaringen het det at spørsmålene tidligere var feil stilt, og svarene ble deretter.

Bedre enn å forutsette at de involverte var avvikende og spesielle personer, forskjellige fra meg og deg, var det å spørre etter hva som hadde skjedd, etter handlingene, slik den utsatte opplevde det, og å forstå det tilsynelatende ekstreme i lys av det normale.

«Storheten» i form av maktskjevheter mellom utsatt og overgriper var ett fokus. Jeg var blant dem som fikk delta i et av forskningsprogrammene.

Emma har lært meg mer om voldens normaliseringsprosess, som jeg påbegynte arbeidet med under brytpunktets tid, om forbannelsen ved å være overgripers «utvalgte», om ordenes tunge betydning når den som forgriper seg sier «nå er du goood mot pappa», «nå er du voksen».

Emma har hjulpet meg opp fra den skammens pøl jeg ble liggende i som forsker av det utrolige.

Det vi nå er vitne til via #metoo, kan sees som en gjenopptagelse av det feministiske 70- og 80-tallsbruddet. La oss håpe at #metoo er en mulig start på et paradigmeskifte, der en ny forståelse vokser frem og kvinners beretninger fra det lille til det store overgrepet ikke lenger miskrediterer den utsatte, men overgriperen.

I Talens tid må vi våge å sette riktige ord på det som skjer når grenser forflyttes og tar seg uttrykk i seksuell vold og andre overgrep.