Taust om liv og død

Så er endelig de stumme historiene om Jasons fugl (kråke?) samlet i ett bind. Det er blitt vel 110 rene bildesider fordelt på ti kapitler, og må kunne vurderes som norsk TS-histories første poetiske kortroman. Jason er en svært sparsommelig tegner. Eller elegant, alt ettersom.

Usynlig

Jason ser det absurde ved tilværelsen med et skråblikk til massemedienes trivialiteter, popkulturens klisjeer og muligens en molefonken eksistensialisme. Et av kapitlene starter med djevelen som leker med jojo.

Vår mann nedenfra oppdager vår mann fuglen på vei hjem. Oppe i blokka der fuglen bor, blir han bedt inn på te av en eldre nabokone. Hun forsvinner et øyeblikk på kjøkkenet hvorpå vår fugl oppdager at han selv er i ferd med å forsvinne. Han blir den usynlige fugl. Han er usynlig lenge. Om sommeren kan han titte på barbrystede soltilbedende kvinner, eller han titter på snøen som faller, går under en høstlig paraply, etc.

Vendepunktet i historien kommer da kongen skal klippe over snora til ei ny bru. Vår usynlige fugl sikter korrekt (som i en TV-krim) pistolen og skyter kongen. Da blir han brått synlig igjen, synlig også i den forstand at avisene trykker bilde av ham, TV beskriver ham og selv havner han i buret. En forsiktig Manson påvirket av djevelen? Han dømmes til døden, og oppstår undrende igjen.

Slik glir historiene ofte langsomt fram. Ingenting hos Jason lar seg gjette.

Rammefortelling

Denne kortromanen er en slags rammefortelling. Første kapittel beskriver en fløytespillende vagabond som bor i et rede i et tre (som fugler gjerne gjør). Han opplever kjærligheten ved ensomt å kaste en stein i elva etter en trist tur gjennom en vårlig park hvor alle er kjærester. Da dukker dama opp. Og samlivet deres (nitten sider) opplever action, Dungeons & Dragons, sykdom og hennes død, hvorpå vår fugl igjen befinner seg på brua og slenger en stein uti på nytt. Men nå dukker ingen opp.

Nesten ditto i siste kapittel: Han vinner stort i lotto, kjøper hus, får seg hovmester, altså en drøm om et flott liv, men kjeder vettet av seg og vender tilbake til redet i treet. Her finner han ei ny fløyte og begynner å spille. Livet går videre, litt à la «Hva nå, lille fuglemann».