Teater på kafé

PARIS (Dagbladet): Den siste kulturelle trenden i Paris forener to gleder: å gå på kafé og å se spennende teater. Etter filosofikafeene er dette en ny farsott, for et stadig større og mer årvåkent publikum.

Teaterhappeningene kan også foregå i en park, en leilighet, en lekter på Seinen, et konferanserom: alt som kan improviseres som scene. Og det gjelder ikke bare Paris. Det som er viktig, er teksten. Det gjelder Celine, Kafka, Shakespeare, Molihre og andre klassikere, men også dramatikere som skriver direkte for de nye foraene, som Patrick Gratien-Marin, mannen bak fjorårets knallsuksess «Zoë, skjemselen». Uten mellommenn, som tolkere, kritikere, kommentatorer eller iscenesettere. For å dele en kulturell skatt. Gratis. Det er mer enn en mote. Det er et symptom.

  • Dominique Fournier lærte å lese ved at hennes far, arbeider hos Michelin, leste høyt for henne. Hennes lidenskap for tekster stammer derfra. I 1997 gikk hun inn på kafeen Les uns les autres ved Nation-plassen i Paris. Der leste allerede flere personer tekster høyt. Dominique Fournier stiftet foreningen «Les livreurs» (leverandørene), som drar rundt og leser tekster på åtte forskjellige steder, og som har ukentlige sammenkomster. En annen forening i Colmar i Øst-Frankrike foreslår improvisert teater på jernbanestasjoner eller i gågater, alle steder der det er et potensielt publikum. For to år siden var det to slike tropper, i dag er det 100. En av grunnene er at det er gratis. «Vanlig» teater er blitt svært dyrt. I Paris er det milelange køer foran to luker som selger teaterbilletter til kveldens forestillinger til halv pris, men selv det koster rundt 150 kroner.
  • Det er ikke den eneste forklaringen. Dette er «off» teater, som under den årlige store teaterfestivalen i Avignon, der det meste av moroa foregår i gatene. Det er kulturelt demokrati, det er nytt, og det går ut av de offisielle institusjonene. Samtidig er det en måte å redde barene og kafeene på. Noen av Frankrikes beste skuespillere er med på dansen, som Fabrice Lucchini, Frangois Martouret eller André Dussolier.
  • Fabrice Lucchini, som har lest Celine for fulle hus i to år, riktignok på et lite institusjonsteater, understreker hvor vanskelig oppgaven er, at man må finne fram til tekstens kilde og gi den lyd. På alle disse kveldene er det et fantastisk lydhørt publikum, som liker å få innblikk i essensen av en tekst. Den blir avkledd, som fortidas kabaretpiker.