Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Teaterblodbad

Hva må til når teatret vil konkurrere med brutal, aktuell virkelighet, med øyevitnet, med direktesendt fjernsyn, med avisbildene og reportasjen, med film og videvold? Mer blod og enda mer blod. Teaterblod. Virker det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Macbeth

Stein Winges oppsetning av «Macbeth» - Shakespeares mørkeste stykke, det eneste som utelukkende handler om ondskap og det eneste uten nåde for hovedpersonen - når sitt klimaks i en blodorgie. Som morderen Macbeth bader Jan Grønli i teaterblod på gulvet på Scene 2. Merkelig nok beholder han underbuksen på. Velter og ruller seg i blod, kliner og klasker i blod, smører seg inn i blod, og når han ligger på ryggen og svømmer i blod, blir han bokstavelig talt ridd inn i en orgastisk blodtåke av heksa sjøl under brøl, stønn og skrik. Det er et mareritt malt med Winges brede bloddryppende pensel, uttrykket kunne ikke vært sterkere. Men kunne inntrykket?

På galehus

Gjennom tre timer uten pause - og det er lenge! - pøser instruktøren på, nesten uten opphold. Det er ingen ende på det, men det er ofte kjedelig. Bare en noen få scener og opptrinn hvor det er barn med, når Sverre Bentzen skal gjøgle med suffløren og publikum eller når heksene skal ha seg, skjer det noe nytt og avvekslende. Heksene, som på Edvard Hoems nynorsk kalles «dei synske systrene» og spilles fascinerende av Ulrikke Greve og Ingunn Øyen, er groteske utgaver en engelske tweed- og foldeskjørtdamer. De er som oss på galehus og de er tissetrengte.

Ellers myldrer det av morderiske personer i dette marerittet som Shakespeare åpner med Duncans ord: «Hvem kommer der så blodig?» Det er stikkordet for hele stykket, men fordamper fort i denne blodtåka. Når Winge og hans scenograf Kari Gravklev omdanner Scene 2 til en kamparena med tilskuere på alle kanter, ligger scenen der som en åpen slagmark. I mengden forsvinner både tragedien og hovedpersonene. Det er særlig fatalt fordi de er bare to: handlingens mann Macbeth og hans barnløse kvinne, Lady Macbeth.

Borte i brølet

Jan Grønli har svært mye i sitt spill som Macbeth som vitner om at han kunne ha vist oss rystende funn. Ikke minst det faktum at ondskap aldri er hva vi helst vil kalle det, «umenneskelig» - men tvert om menneskelig. Da hjelper det lite at Grønli presser og presser, ruller med øynene og brøler så han nesten sprenges. Teater handler alltid om mennesker. Alltid. Derfor er det farlig når det er nært. Derfor blir vi aldri lei det. I dette teatralske mareritt er det ikke rom for helfigurer i nærbilde. På en slagmark av en scene flyter konger, statister, morder og rekvisitter, koner og kostymer i samme blod- og ordstrøm.

Shakeapeares tema er sant nok mord. Men det er morderne han har diktet for oss. Og hvis det er sant som det er sagt, at det er mannfolkarbeid å drepe, hvilken gift dreper Anneke von der Lippes Lady Macbeth? Kvinnen som umettelig driver mannen til å bevise sin manndom. Hvilket driftsliv driver mord-marerittet? Heller ikke von der Lippe har fått noe samlet sentrum å fylle på denne åpne slagmarken, mye blir spinkelt og skingrende. De som overlever de umulige fysiske forutsetninger med sitt spill er Lasse Kolsrud og særlig Ståle Bjørnhaug, men de er tross alt bifigurer. Den som på sitt vis orkestrer helhet, og gjør det engasjerende er komonisten Ketil Hvoslef.

Ufarlig

Når denne «Macbeth» som teatret selv utgir for å være «ein nærstudie i menneskeleg avsjeling», gjør mindre inntrykk enn en hvilken som helst rapport fra Kosovo, viser det at teater som etterligner virkeligheten ufarliggjør seg selv. Og det til tross for, eller nettopp på grunn av, at det ingen ende er på blodet og lidelsene og angsten. At instruktøren gjør ondskapen grenseløs, er skjebnesvangert for forestillingen. Det er nettopp grensene som skaper konflikt, skaper drama - mellom mennesker og nasjoner, og i menneskene selv. Alle har vi begrensninger som trues og utfordres. Å la dikter Sahekspeares drama om ondskapen utspilles på flatmark i et åpent rom, er å invitere til kaos. Grenseløst voldsomt skal det være. Og det er nok ment å skulle være så rent uutholdelig, men så kjedelige er det tross alt ikke.