Teaterets kvinner

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Er regissørrollen egentlig best tilpasset mannen? Norsk teaters historie forteller kanskje en noe annen historie. I mellomkrigstida satte kvinnelige sceneinstruktører og teaterledere sitt tydelige kunstneriske stempel på norsk teater.

Det diskuteres for tida en rekke tiltak for å styrke kvinneandelen i toneangivende funksjoner i film og teater. Ideer om kvotering i teatret har nylig nådd oss fra Sverige, og filmbransjen diskuterer for tida heftig ulike mulige kjønnsrelaterte prioriteringer. Mye av striden, og diskusjonen, dreier seg om hvem som skal ha regien – det vil si den reelle og skapende makten i produksjonsprosessen.

Regissørens funksjon og rolle trer fram i vestlig teater mot slutten av 1800-tallet. Inntil da har teatret historisk sett i vesentlig grad blitt «styrt» av skuespillere og forfattere/dramatikere. Utover på 1800-tallet endres teatrets tekniske, økonomiske og kunstneriske forutsetninger gradvis. Realismens og naturalismens gjennombrudd stiller nye krav til gjennomarbeidet virkelighetsfiksjon og psykologisk nyansering – og krever på helt nye måter et blikk utenifra – og en fast hånd – til å skape helhet og syntese i forestillingen. Og de framvoksende instruktørene er, selvfølgelig, oftest menn.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer