EKTE LIV: De unge i «Lykkeliv» av Bergen Borgerscene deler historier fra egne liv. Foto: Thor Brødreskift, DNS
EKTE LIV: De unge i «Lykkeliv» av Bergen Borgerscene deler historier fra egne liv. Foto: Thor Brødreskift, DNSVis mer

Virkelighetsteatrets år

Teaterscenen er det nye stedet for å «snakke ut» og å «by på seg selv»

Sannhet på scenen.

Kommentar

TEATER: «Basert på en virkelig historie», heter det i film og i bøker. «Basert på virkelige historier», kunne det ha hett i norsk teater denne høsten.

Flere scener viser forestillinger som er satt sammen fra vanlige menneskers private liv, brokker som er sortert og filtrert av teaterproffer, før de er delt for publikum.

TO AV PROSJEKTENE, Sogn og Fjordane Teaters «Eg er i går», med premiere 27. oktober, og Bergen Borgerscenes «Lykkeliv», med nypremiere på DNS 2. november, handler om de veldig gamle og de veldig unge. I «Eg er i går» har den eldste fortelleren fylt hundre. De tretten «Lykkeliv»-ungdommene forteller selv fra scenen, slik de også gjorde, de unge i Det Norske Teatrets «Utafor», dobbeltvinner av Heddaprisen tidligere i år, og de voksne rapperne i «Blokk til blokk» på samme teater.

I «Eg er i går» har skuespillere tatt de gamles plass, men ingen av fortellerne er anonymisert, og deres private fotografier vises i forestillingen.

Borgerteater, kalles det på fagspråket, proft teater med vitnesbyrd fra vanlige mennesker. En kan si at det er et slags Facebook for scenen, en strøm av smakebiter fra andres liv.

DET KAN BLI engasjerende, nær og varm scenekunst, ekstra gripende fordi tilskueren vet det er ekte. Men farene finnes, menneskelig og kunstnerisk: At det heller ikke går dypere enn Facebook-poster. At den det handler om ikke kjenner seg eller sitt igjen, men mener at det som er løftet ut er for lite, for lettvint eller for skjevt. Noe falskt, forkledd som noe ekte.

Utvalget tilhører jo ikke den som eide historien, men kunstneren som behandler den, og om det føles feil, kan den som delte føle seg utnyttet, blottlagt og misforstått. I verste fall kan det bli sosialpornografi og kikkerteater, for det sårbare er ofte også interessant: Psykiske vansker, tid i fosterhjem, krigssvik, kroppslig forfall, ensomhet. Å se grensen mellom åpenhet og grafsing er ikke alltid lett.

Motsatt kan det bli tannløst og for forsiktig, fordi kunstneren er redd for å falle i de nevnte fellene.

I SLEKT ER soloshowene der allerede kjente mennesker, ofte komikere, bruker teaterscenen til å dele alvor fra eget liv: Else Kåss Furuseth snakker om mors og brors selvmord, Rune Andersen om fars voldsbruk og Bjarte Tjøstheim om egen angst.

Et tegn på hvor utbredt åpenhets- og delingskultur er i vår tid? Det er det nok. Men så var også teatret et sosialt medium lenge før noen oppfant begrepet «sosiale medier»: Et sted å møtes for å dele fortellerkunst og annen kunst, sammen med mennesker en ikke nødvendigvis kjenner, men der og da deler rom med. Et sted der forskjellige uttrykksformer, personlige uttrykk og levende kunstuttrykk i ord, lyd, bilde og bevegelse smelter sammen.