Teatralsk sirkus

Kanadiske Cirque Éloize byr på fremragende sirkusartister med ulike tekniske spesialiteter. Men dansere er de ikke.

Sirkus er ikke lenger perfekte voksne, en barnlig klovn og flinke tamme dyr. Den nye sirkusmanesjen er en scene hvor ville voksne leker teater når de ikke er kjempeflinke akrobater og sjonglører. Her er det ikke plass til forstyrrende dyr, knapt nok til barn.

Får hakeslepp

Det kanadiske Cirque Éloize, som har slått opp teltet sitt på Festspillbyens Festplass, ble startet av en gruppe unge studenter ved den nasjonale sirkusskolen i Montreal for sju år siden. Siden har truppen reist verden rundt med sitt teatersirkus.

Teknisk er disse sjonglørene og akrobatene briljante. Store og små på de ekstremt vonde trebenkene i teltet både gisper og får hakeslepp når de hvirvler rundt i den dunkle telthimmelen eller holder balansen i de mest usannsynlige situasjoner. Men forestillingen er konstruert etter følelsesmessig innhold i hvert nummer, komisk, romantisk, tragisk, poetisk osv., og musikkvalg, lys, kostymer og mimikk er velvalgt. Men all ytre teaterstaffasje kan ikke skjule at dette er tomt teater som ikke handler om noe annet enn fremragende sirkusartister med ulike tekniske spesialiteter. Straks de skal bruke kroppen til å uttrykke seg utover det, blir det bråstopp. Dansere er de ikke.

Intimt

Så lenge sirkus, dans, musikk og teater ikke henges på samme greip og bæres fram av en vilje eller lyst til å si oss noe, hjelper ikke all verdens kunstneriske ambisjoner. Instruktøren Christine Rossignol, teaterinstruktøren Michel Dallaire og koreografen Cathrine Archambault har i hvert fall laget et intimt sirkus med kontakt mellom sal og manesje, og hvor artistene deler sine følelsesreaksjoner og opplevelser med publikum. Det setter litt eldre barn stor pris på, mens de minste kjeder seg og venter forgjeves på en ekte klovn.