Teatralsk Tsjekhov

Catrine Telle gjør det lettvint for seg og sine.

TRONDHEIM (Dagbladet): Skal man lese en programerklæring ut av Trøndelag Teaters nye sjef Catrine Telle og hennes første forestilling, må det være at klassikere er til for å karikeres.

Anton Tsjekhovs «Kirsebærhaven», et av verdensdramatikkens rikeste og dypeste verk, er sett som et ypperlig påskudd for påfunn. It's showtime i Trondheim!

Følgelig er det ikke den danske gjesteinstruktøren Madelaine Røn Juuls ærend verken å fordype seg i dikterens menneskekunnskap eller doktor Tsjekhovs nitide diagnostikk. «Hvem er redd for å leve livet uten illusjoner?» spurte hans kollega Edward Albee i «Who Is Afraid of Virginia Woolf?». Ikke denne jenta, nei!

Lite igjen

Og dermed er selve kirsebærhagen som samler og bærer hele denne fortellingen fra det førrevolusjonære Russland (Tsjekhovs siste skuespill er skrevet i 1904) jevnet med jorda før forestillingen begynner. Symboler er selvfølgelig også å forakte i vår tid. At den gamle, aristokratiske og vakre, men vanskjøttede hagen som stadig blomstrer uten å gi avkastning og får større nytteverdi for tomtespekulanter, kanskje kan være et bilde på oppbrudd fra en gammel tid, si noe også om vår tids samfunnsendringer, verdimålestokk, materialisme - nei, det blir for tungvint.

Spørsmålet blir hva som er vitsen med å spille «Kirsebærhaven» på flatmark? For mellom Tsjekhovs linjer er det lite eller ingenting igjen i Madelaine Røn Juuls oppsetning. Menneskesinn kvistet for følelsesliv og skjebne, og scenerom blottet for atmosfære er lett tilgjengelige for mer eller mindre originale, uforpliktende teatralske påfunn med ironi-alibi.

Oppbrudd

Scenografi og kostymer (Per Kristian Solbakken) er like grovt karikert som revyfigurene på scenen. Gode skuespillere som Mona Jacobsen (Andrejevna), Marit Jaastad (Varja), John Yngvar Fearnley (Gajev), Jakob Margido Esp (Pisjtsjik), Christian Skolmen (kontoristen), Ragnhild Sølvberg (guvernanten) og ikke minst Sigurd Werring som den gamle tjeneren Firs, sliter med å vrenge ut verdensberømte roller når de ikke er satt til å sitte i salen eller på sidescenen og se på hverandre. Da ser de ut som om de venter på NSB. Det er jo blitt vår tids tragedie.

Til slutt er hele scenen fylt av kofferter, Tsjekhovs oppbrudd til en ny tid komprimert som installasjon.