Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Teatret som forsvant

Verdifulle Bjørneboe-brev, men ellers litt for mye om litt for mange.

BOK: Det er verre enn å være avantgardeforfatter. Det er mer uutholdelig enn å være avantgardekunstner. Mens mer konvensjonelle skuespillere har pådratt seg et omdømme som ekshibisjonister, krever det å være avantgardeskuespiller en særegen evne til selvutslettelse. Først tilbringer man et yrkesliv foran et glissent publikum, så er forestillingen borte for alltid. Innovative forfattere og billedkunstnere kan i det minste håpe at noen en gang i framtida leser eller ser verkene deres.

For de teatereksperimenterende gjelder det å leve i nuet.Men noen få har klart å la nuet vare riktig så lenge. Slik som Odin Teatret, en av de viktigste arenaene for den alternative teaterbevegelsen i Norden, og endatil i Europa. Det har rukket å fylle 40 år. Slik heroisme fortjener et monument, og det er nettopp det Elsa Kvamme har ønsket å bygge med denne boka.

Mye om mangt

Det handler om Eugenio Barbas teater, som forsvant fra Norge i 1966. Men minst like mye handler det om forholdet mellom regissør Barba og støttespilleren Jens Bjørneboe. Og om den norske friteaterbevegelsen fra 1960-tallet og fram til i dag. I det hele tatt handler det om litt for mye.

Boka er skrevet på oppfordring fra Barba. Og Kvamme har et aktørperspektiv, selv om hun tidvis kamuflerer det. For min smak fører dette til vel mye innlevelse og vel liten kritisk avstand. Nok en gang får geniet Bjørneboe stor forståelse for alt han fant på, voldtekt inkludert. Og selvframstillingene møter liten motstand. Kvammes materiale består av intervjuer og primærtekster, men man aner at hun lener seg nokså tungt på tidligere framstillinger. Boka er best på den konkrete gjengivelsen av forholdet Bjørneboe- Barba - svakere på den større teater- og kulturhistorien. Friteaterbevegelsens uovertruffenhet vil ikke nødvendigvis være like åpenbar for alle.

Her tar Kvamme litt for mye for gitt. På vei til en leser har teksten dessuten dratt med seg i overkant mye typografisk smårusk.

Besøkelsestider

Ambisjonene er altså blitt for store. Men «Kjære Jens, kjære Eugenio» har likevel sin verdi. Nettopp på grunn av Kvammes engasjement for å dokumentere at det finnes et liv utenfor de etablertes selskap. Og fordi brevvekslingen mellom Barba og Bjørneboe nå gjøres tilgjengelig.

Og muligens viktige spørsmål trenger seg på under lesningen. Hvor ble alle friteatrene av? Hvor er det teatret Barba etterlyser, det som sier «nei»? Og hvor er Bjørneboe blitt av, nå når enkelte igjen roper på et politisk teater?

I Kvammes gjenfortelling er Odin Teatrets skjebne blitt til enda et kapittel i den lange historien om nordmenns vansker med å kjenne besøkelsestider.

I 1966 var Oslo så lite framsynte at de altså ga slipp på Barbas teaterlaboratorium, til fordel for danske Holsterbro.På den annen side, historisk sett kan man kanskje forstå hendelsen ut fra at den skjedde i ei tid med sterke rettskrivningsidealer. Med tanke på den irriterende orddelingen i teatrets navn vil nok også en del norske pedanter mene at Odin Teatret fikk straff som fortjent.

I dag ville de sikkert fått bli.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media