PASSE ILLEVARSLENDE: «Sleep No More» er løst basert på «Macbeth» og spilles i fem store etasjer i en bygård i New York, der publikum kan vandre rundt i tungt atmosfæriske omgivelser og selv styre hva de får med seg. Foto: Thom Kaine / Punchdrunk.
PASSE ILLEVARSLENDE: «Sleep No More» er løst basert på «Macbeth» og spilles i fem store etasjer i en bygård i New York, der publikum kan vandre rundt i tungt atmosfæriske omgivelser og selv styre hva de får med seg. Foto: Thom Kaine / Punchdrunk.Vis mer

Teatret som sluker deg

Punchdrunks særegne teater lar publikum selv vandre rundt i historien og velge hva de ser. Det har slått an i New York og London.

Det er lys aprilkveld i New York, men det skal vi snart bli nødt til å glemme. Så snart vi har kommet inn i den gamle bygården i Chelsea, som for anledningen kalles McKrittick Hotel, blir jeg og kameraten min og andre tilskuere, jevnt over unge, tydelig oppspilte og med billett i hånden, ført gjennom en bekmørk og desorienterende korridor med påfallende mange svinger. Snart befinner vi oss i en bar som er som sakset ut av «Ondskapens hotell».

Vi tar små slurker av den billige hushvitvinen til vi blir ropt opp i små grupper, skyflet som krøtter inn i en knirkete heis og gitt hvite masker. Den sterkt sminkede og entusiastisk illevarslende heisføreren gir oss beskjed om at vi må beholde maskene på, og anbefaler oss å forlate de vi kom sammen med og gå inn i opplevelsen på egenhånd. Heisen stopper i hver av fem etasjer, og vi slippes ut på forskjellige steder. Der jeg går ut, er det en dunkelt belyst 30-tallsleilighet, med gang, stue, kontor, soverom. Skjelvende fiolinmusikk fra skjulte høyttalere. Jeg vurderer alternativene mine. Det ser ut som om det skjer noe i stuen. Jeg går dit.

Kameraten min og jeg er på «Sleep No More», forestillingen som har spilt for fulle hus, eller altså full bygård, i New York i to år og gjort det britiske teaterkompaniet Punchdrunk til en suksess. Punchdrunk, som ble grunnlagt i 2000 av den da 23 år gamle Felix Barrett, har brukt det siste tiåret på å skape og etablere det de kaller «immersive theatre», som kanskje kan oversettes som «oppslukende teater». Det dreier seg om stormannsgale og ressurskrevende prosjekter som forteller historier til publikum på en helt ny måte, eller rettest sagt, lar dem delvis fortelle historiene til seg selv.

I stuen i leligheten er et par, en mann og en ung, gravid kvinne, det er visst de som bor der. De snakker ikke sammen, men de danser, en intens pas-de-deux som i alle fall gjør det gullende klart at det er knuter på tråden mellom dem. «Sleep No More» er en slags ordløs gjendiktning av William Shakespeares «Macbeth», og det unge paret, skjønner jeg etter en god stund, litt for god, egentlig, skal være Lord og Lady Macduff: Han skal senere forlate den stadig mer paranoide og tyranniske Macbeth, noe kona og barna skal komme til å betale for. Felix Barrett har sagt at ideen til «Sleep No More» kom av at han ble fascinert av parallellene mellom Shakespeares skuespill og gamle films noirs: spillet mellom lys og skygge, undertonen av paranoia og besettelse

Vi i publikum driver rundt, anonymisert av de hvite maskene. I en annen etasje tråkker vi i sand, det er en øde hei med tre kvinneskikkelser som ner skuespillets tre hekser. Den som går én trapp lenger opp, kommer til en underlig institusjon med journaler og badekar, fremdeles lagt i halvmørke og med uhellssvanger musikk. Scenografien er stemningsmettet, imponerende detaljert, fullstendig oppslukende og overbevisende. Det er som å vandre gjennom en gammel film, i skjæringspunktet mellom skrekkfilm og melodrama. Vi kan utforske journalene, bildene, de underlige symbolene som er strødd overalt. Jeg runder et hjørne og ser at andre tilskuere har stimlet sammen rundt noe som skjer, en mann er i ferd med å drepe en annen, fremdeles ordløst, formidlet gjennom dans og kroppsspråk og ikke ord. Den som vil ha noen slags sammenheng, kan følge etter en skuespiller på vei fra en scene til en annen. Den som vil ha en enda mindre stringent opplevelse, kan vandre rundt og se hva som dukker opp, så lenge som ønskelig.

Punchdrunks «oppslukende teater» er utstudert og nøye oppstilt og appellerer til en etablert forestilling og forventning, om følelse og sjanger. På en måte føles det likevel nærmere livet enn ordinært teater. I kinosalen eller teatret følger du en situasjon, en kurtise eller en ekteskapelig krangel, fra begynnelse til slutt. I «Sleep No More» oppdager du den på avstand, eller snubler over den, kommer inn i noe som allerede er i gang, blir liksom tilfeldig vitne til en hendelse som føles som den ville skjedd også om du ikke hadde stått og sett på. Det er uforutsigbart, overrumplende, og om det skjer noe ekkelt eller uventet, og det gjør det jo, er du på egenhånd. Jeg går rundt med en årvåkenhet som ikke ligner noe jeg føler når jeg sitter trygt plassert i plysjsetet på et tradisjonelt teater.

Det er nettopp plysjkomforten Felix Barrett vil til livs. «Det at vi kan reglene og føler oss trygge, skaper en avstand mellom oss og forestillingen», har han sagt. «Når du kommer ut av komfortsonen, begynner adrenalinet å pumpe, og hjernen må jobbe mye hardere».

Det at Barrett og hans medsammensvorne tilhører dataspillgenerasjonen, er antagelig en faktor. Barn av tallrike generasjoner har drømt om å få være en del av de magiske eller historiske verdenene de leser om i bøkene. Dataspillene gjorde interaktivitet mulig på en ny måte, og gjorde at selv å styre sin ferd gjennom en intrikat, fiktiv verden, ble en del av den allmenne kulturelle erfaringen. Å gå på «Sleep No More» bringer tankene hen til da jeg spilte «Myst» og «Riven» en gang på nittitallet, til den første virkelige opplevelsen av selv å være blikket, aktøren, i et eventyrlig landskap som lå åpent for meg. Ulikt dataspillene kan jeg ikke gripe inn i det som skjer i «Sleep No More», men jeg kan lukte, lytte, ta på tingene foran meg, se svetteperlene på nesen til skuespillerne.

På vei ut diskuterer vi. Kameraten min er mer kritisk enn jeg, han reagerte på en viss kitschfaktor i dyrkingen av mellomkrigsatmosfæren, på behovet for en manual. Jeg er litt enig. Ved å la publikum selv styre hva de får med seg, overlater Punchdrunk kontrollen til noen som vet mindre enn dem selv, som ikke vet hvilke clues de trenger og hvilke som er overflødige, for å få overblikket, for å forstå hva de blir fortalt. Åpenbart må man som tilskuer akseptere en viss forvirring. Men «Sleep No More» føltes i litt for stor grad som en rebus jeg ikke fikk nok clues til å løse. Og likevel. Å gå rundt på McKrittick Hotel lignet ingen annen kunstopplevelse jeg har hatt. Jeg tenkte på den lenge etterpå.

London, et halvt år senere. Punchdrunk er på ferde igjen. Deres nye forestilling, «The Drowned Man», spilles i en enorm lagerbygning ved Paddington Station, og tilskuerne i køen ligner de i New York: Unge, blussende, hverdagslig kledd. På innsiden venter nok en nifs og nennsomt designet mellomkrigsverden, skuespillere som danser ut sine indre demoner og jeg-hater-deg-nei-jeg-elsker-deg-relasjoner. Men denne gang er vi på en mørk vestkyst, et gjenskapt gullalder-Hollywood og et filmsett ute i ødemarken. Historien som tjener som inspirasjonskilde, er «Woyzeck», Georg Büchners ufullendte skuespill fra 1836, om soldaten som dreper sin utro kjæreste. Denne gang er jeg mer forberedt, følger skuespillerne, får større sammenheng i historien, og rekker til og med å få med meg den voldsomme finalen på slutten, der «The Drowned Mans» kvinnelige Woyzeck stikker i hjel sin svikefulle kjæreste etter et orgiastisk kalas der han har gitt seg ymse andre kvinner i vold.

Emosjonelt holder «Sleep No More» og «The Drowned Man» samme anspente toneleie fra begynnelse til slutt: Det er intenst, konstant fortvilet inntil det anmassende, igjen kanskje fordi regissørene føler et ansvar for at situasjonene publikum bringer seg selv inn i, skal føles tilstrekkelig dramatiske. Felix Barret har rett og tar feil, samtidig: Han rokker ved konvensjonene, ved forutsigbarheten, men for at publikum skal få skikkelig utbytte av det han gjør, må en ny kontrakt, nye konvensjoner, etableres. Det oppslukende teatret krever et kompetent publikum. En historie som skal henge på greip, fordrer kontroll.

Men «Sleep No More» og «The Drowned Man» krever at du oppgir så mye av den som mulig. Prosjektene forlanger at tar noen skritt vekk fra flokken og hengir deg til en fantasi. Det er annerledes og utfordrende, det blir neppe den nye normen. Men å forsøke var verd tiden, og anstrengelsen, og uroen. 

NYESTE FORESTILLING: I en lagerhall nær Paddington Station i London spilles «The Drowned Man», en fabel fra Hollywoods gullalder. Foto: Punchdrunk. Vis mer