Teflonpop i alle retninger

En forglemmelig popplate.

Med «Crush» var Jennifer Paige en av de mest spilte artistene på norsk radio i 1998. Det har tatt lang tid å komme fram til dette andrealbumet, som i typisk markedsrettet tradisjon er spilt inn med en drøss forskjellige produsenter og låtskrivere.

Paige prøver seg på litt av hvert sjangermessig - streit pop, noen rootsaktige ting og noe som nok er ment å skulle gjøre seg på dansegolvet. Det spriker i alle retninger, og ingen ting fester seg. Som album er dette et helt mislykket prosjekt. Hadde det vært noen hiter à la «Crush» her, kunne Atlanta-fødte Paige kommet seg velberget i mål med sin skamløst kommersielle pop. Men selv ikke singlen «Stranded» har noe stort refreng som treffer spikeren på hodet i et «fint-i-øret-og-fint-på-radio»-perspektiv. Glem det, med andre ord.