Anmeldelse: Fedor Sapegin, Et splittet folk

Tegneserie gir eksklusivt innblikk i krigssonen

Norsk-russiske Fedor Sapegin forklarer Ukraina-konflikten i ny tegneserie.

DOKUMENTARISK: Fedor Sapegins nye tegneseriebok er en reportasje fra Ukraina. Utsnitt fra boka
DOKUMENTARISK: Fedor Sapegins nye tegneseriebok er en reportasje fra Ukraina. Utsnitt fra bokaVis mer

Da amerikanske Joe Sacco utga sin reisereportasje, «Palestina», på starten av 90-tallet ble den også starten på en ny bølge med journalistiske tegneserier. I konfliktfylte områder, der foto- og filmopptak fort slås ned på, har tegneserien en forse. Med en skisseblokk virker man mer harmløs, og kan samtidig komme tettere innpå folk.

Norsk-russiske Fedor Sapegin begir seg ut i denne sjangeren i sin andre tegneserieroman. I hans første, «Maskinen», var handlingen lagt til den russiske revolusjonen. Nå har han derimot lagt den til Ukraina, og selv fulgt med på veien.

Russiske røtter

«Et splittet folk» starter med et forord der Sapegin forteller om sin egen bakgrunn. Han ble født i Sovjetunionen, men husker kun små brokker fra tiden der:

«Men nå som jeg observerer hva som skjer i denne regionen, ser jeg hvor dype sår den sovjetiske historien og sammenbruddet etterlot seg.»

Sapegin setter seg som mål å vise hvordan sårene fra dette sammenbruddet fortsatt ikke er helet, men snarere er en avgjørende faktor for dagens konflikt og borgerkrig i Ukraina. Det hele skildres i sobre og passende sort, hvite og grå tegninger, i en realistisk strek. Når han kommer til side-designet er han mer eksperimentell, her varierer han imellom en rekke ulike størrelser og former på rutene og med ulike utsnitt som minner om stilen fra amerikanske actionserier.

Flakkende reise

Boka starter i Vest-Ukraina, i hovedstaden Kiev, hvor majoriteten er provestlige. I et historisk tilbakeblikk forklarer Sapegin oss hvordan Ukrainas nåtidige konflikt startet på tampen av 2013, da handelsavtalen med EU havarerte, provestlige og prorussiske krefter barket mot hverandre i gatene, og Krim-halvøya så sitt snitt til å løsrive seg.

Det er mange fakta som må ned på papiret, og utlegningen blir noe tørr da Sapegin ikke har laget noe større narrativ rundt sin egen reise. Vi får ofte se han med det samme overraskede ansiktsuttrykket, men hva han egentlig tenker eller føler forblir skjult. Her kunne Sapegin latt seg inspirere av tidligere nevnte Sacco, eller av de eminente reisereportasjene til Guy Delisle. Begge disse makter å formidle sine egne opplevelser slik at vi i mye sterkere grad engasjerer oss i dem, og i dem de møter.

Engasjerende krigsområde

I del to reiser Sapegin til det russiskvennlige Øst-Ukraina og til byen Donetsk. Her blir de sorthvite sidene raskt mer fargerike, han viser oss villhundene i gatene og folk som mener de nå kan overleve selv apokalypsen.

En texaner som har kommet helt til Ukraina for å kjempe mot det han anser som amerikansk fascisme, gir fortellingen sårt tiltrengte personlige anekdoter og personlig motivasjon.

På de siste sidene får historien et nytt poetisk lag når Sapegin viser oss hvordan kulehullene i trærne har framprovosert en rekke nye skudd på dem. Da føler jeg meg endelig helt inne i historien, bare så synd at det er da den også avsluttes.