FØRSTE STRIPE: Her er den aller første Pondus-stripa som sto på trykk i Dagbladet, i 1997.
FØRSTE STRIPE: Her er den aller første Pondus-stripa som sto på trykk i Dagbladet, i 1997.Vis mer

Tegneseriebølgen

For 15 år siden ble «Pondus» fast innslag i Dagbladet. Da var det nesten 20 år siden en norsk tegneserie hadde hatt daglig plass i en stor, norsk avis.

Kommentar

Med fare for å sette i gang en høna og egget-diskusjon: hvor hadde norske tegneserier vært i dag hvis det ikke var for Pondus og Dagbladets tegneseriekonkurranse? La oss med én gang slå fast at norsk tegneserieflora har et rikt liv, godt på siden av våre spalter. Men i dét deadline nærmer seg for årets tegneseriekonkurranse (fredag) er det fristende å belyse hvordan denne årlige begivenheten har vært en katalysator for utviklingen av mange norske tegneserietalenter. Pondus-skaper Frode Øverli sa det best selv under et intervju på en bokmesse i Gøteborg i høst. Han ble spurt om suksessen og det store gjennombruddet da han kom inn som fast bidrag i Dagbladet i 1997, og ganske raskt i flere andre norske og utenlandske aviser:

- Noe av det beste med det var at det åpnet opp for en bølge med nye serier.

Øverli kom inn på et tidspunkt hvor gamle, amerikanske striper gikk på tomgang i norske tegneserieseksjoner. Dagbladet hadde akkurat gjort en opprenskning, og mannen som skulle bli Øverlis agent, Håkon Strand, tok kontakt med avisa og overtalte dem til å ta inn Pondus - og arrangere en tegneseriekonkurranse. Da var det nesten 20 år siden sist en norsk stripe hadde vært fast innslag i en stor norsk avis, nærmere bestemt «Glåmrik», som røk ut av Dagbladet seint på 70-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En rekke norske serier har siden sprunget ut av tegneseriekonkurransen, som «M», «Eon», «Kampen park» - også to av dagens faste striper: «Lunch» og «Fagprat». Posthylla renner allerede over av innkomne bidrag til årets konkurranse.

Spennet er ganske stort fra «Pondus», via «Lunch» til «Fagprat» og en av våre nyeste serier, «Zelda», av svenske Lina Neidestam. Sammen med resten av det etterhvert svært mangfoldige og anerkjente tegneserieuniverset i Norge, er stripeformatet blitt en uttrykksform som på en smart og effektiv måte skildrer samtida. Alle har sine favoritter, men selv føler jeg ofte at en enkelt «Fagprat» eller «Kellermannen»-stripe kan fortelle mer enn tusen debattinnlegg. Vi har ønsket å ha en liberal tilnærming for å skape rom for nyskapning og eksperimentering, i den grad at det noen ganger presser mot ytterkantene for hva omverdenen tåler.

Lina Neidenstam var i ferd med å gi seg som serietegner før hun kom inn som gjestestripe i Dagbladet. Da fikk hun motivasjon - og økonomisk grunnlag - til å satse videre. I god kulturmarxistisk tradisjon får nemlig alle tegneserieforfattere i Dagbladet samme honorar, også gjesteserien. Dermed er ikke bare konkurransen en mulighet for å få sitt verk på trykk, men også til å utvikle det videre over tid. Et prinsipp som hadde vært umulig å følge dersom for eksempel Frode Øverli hadde utnyttet sin markedsverdi til å presse opp sitt honorar. Han lider riktignok ingen nød, men overgangsmulighetene har vært der. Dagbladet har selvsagt nytt godt av det, tegneseriene har over en million ukentlige lesere på nett - tillegg til vår faste dobbeltside på papir. Vi er litt stolte - men faktisk aller mest ydmyke - over at vår mer eller mindre systematiske satsning har gitt et så mangfoldig bidrag til avisa - og norsk tegneserietradisjon.