Tegneserien som fillerister superhelt-rollen

Derfor er «Watchmen» så viktig.

html,body { border: 0px; } «DET FINNES GODT og ondt, og ondskap må straffes,» sier karakteren Rorschach i Watchmen, Alan Moores kjente tegneserie fra 1986 som nå er blitt til film. Uttalelsen synes å stemme med det klassiske bildet av superhelten: en maskert figur som dukker opp idet noen trues med kniv i en mørk bakgate, fanger skurkene og sørger for at de havner bak lås og slå. Men i Watchmen er det på langt nær så enkelt. Steven Weiner trekker i boka «The rise of the Graphic Novel» ut budskapet fra Moores verk som: «Ikke rot deg inn i en mørk bakgate sammen med noen som velger å kle seg i maske for å bekjempe kriminalitet.»

Da Supermann gjorde sin entre i tegneseriene i 1938, var han utvetydig god og rettskaffen, som de fleste av superheltene på den tida. Som Les Daniels skriver i Superman: The Complete History: «Supermann minner om Moses, flytende i en kurv for å bli folkets frelser, og Jesus, sendt fra oven for å redde verden. Parallelle historier finnes i mange kulturer, men det viktige er at Jerry Siegel, gjennom det underkjente tegneseriemediet, har skapt en sekulær amerikansk messias.»

SUPERHELT-TEGNESERIENES «gyldne æra», fra 1938 til 1950, var fylt av slike edle og oppbyggelige helter, som sloss mot onde skurker: Lex Luthor som djevel og Supermann som allseende gud, i beste tradisjon fra den kompromissløse dualismen vi kjenner fra kristendommen.

Da «Watchmen» kom ut i 1986, minnet derimot intrigene mellom superheltene mer om det kompliserte renkespillet i gresk og norrøn mytologi. Herskesyke voldtektsmenn som Zeus ville følt seg hjemme med Watchmenheltene — like feilbarlige, sjalu og uberegnelige som menneskene de skulle våke over.

Alan Moore var lidenskapelig fascinert av både mytologi og superhelter som barn, og i Watchmen finner vi disse to fantastiske elementene fanget i et skittenrealistisk univers. I et intervju med Entertainment Weekly sier han at ideen bak historien var tatt fra krimsjangeren: «Hva om en superhelt ble funnet myrdet, og etterforskningen gradvis avdekker verdenen de lever i?»

DE TIDLIGSTE SUPERHELTENE i Moores Watchmen-univers er vanlige mennesker, atletiske menn og kvinner som på 30-tallet lar seg inspirere av tegneseriehelter som Supermann og kler seg i masker for å bekjempe kriminelle. Men selv om idealene deres tilsynelatende er like rene som i de klassiske tegneseriene, viser det seg fort i Watchmen at motiver som sadisme, karrierejag, ekshibisjonisme og nihilisme spiller like store roller.

Moore plukker i Watchmen superheltsjangeren fra hverandre ved å presentere mørke parodier på de kjente superhelt-arketypene. Den Supermann/gudelignende Dr. Manhattan har vanskelig for å se menneskehetens betydning i den store sammenhengen overhodet. Den kompromissløse Rorschach minner mer om en fanatisk terrorist enn en glamorøs helt. Eks-statsansatte The Comedian er både voldelig og nihilistisk, mens Batman-aktige Nite Owl synes å ha et fetisjistisk forhold til de trange superheltkostymene.

Superheltenes seksuelle tendenser ble også et hett tema i virkelighetens USA på 50-tallet, da psykiateren Fredric Wertham dekodet seriene og fant ut at Batman og Robin oppfordret til homoseksualitet mens Wonder Woman propaganderte for bondage og fetisjisme. Som et resultat kom «The Comics Code», et strengt og oppbyggelig reglement for seriene. Framstilling av kjærlighet utenfor ekteskapet eller usympatiske offentlige tjenestemenn ble forbudt, og det var påbudt at «i alle tilfeller måtte det gode vinne over det onde.»

RICHARD REYNOLDS SIER i sin bok «Super Heroes: A Modern Mythology» at de tradisjonelle superheltene er reaksjonære og konservative: Historiene drives vanligvis av en superskurk med en plan for å forandre verden, mens superhelten sørger for at skurken mislykkes og status quo opprettholdes. Samtidig ble heltenes personlige problemer viktige tema i superheltenes «Sølvalder». 60-tallet bød på Spider-man, Hulken og andre figurer som hadde vanskelig for å forene superheltlivet sitt med et sivilt jobb- og kjærlighetsliv, og de var motivert av traumer like mye som speidergutt-moral.

Mens superheltene i den gylne æraen begeistret kastet seg inn i den andre verdenskrig for å bekjempe nazistene og generelt støttet opp om status quo, bød 70-tallet på mer komplekse og kritiske helter: Iron Man slet med alkoholisme, og USAs supersoldat-helt Captain America ble en periode så desillusjonert at han sa fra seg jobben og istedet ble «Nomaden». Mutant-heltene i X-men var på sin side framstilt som avvikere og minoriteter som ble forfulgt av styresmaktene.

MOORES WATCHMEN-KARAKTERER tar opp i seg alle disse strømningene og løfter det opp på et nytt nivå. Mørke hemmeligheter om voldtekt og drap avsløres på løpende bånd, og heltene blir stadig mindre populære blant befolkningen, til all superheltaktivitet forbys ved lov i 1977. Unntaket er Dr. Manhattan, som i serien nærmest egenhendig vant vietnamkrigen for USA (i Watchmen vinner Nixon krigen og er fremdeles president midt på åttitallet), og befinner seg på President Nixons lønningsliste, som et slags levende masseødeleggelsesvåpen.

Ved å la heltene ha forskjellige politiske preferanser, mål og støttespillere, ønsket Moore å ta opp et grunnleggende paradoks ved superheltkonseptet. Umberto Eco påpekte allerede i «The Myth of Superman» i 1972 at Supermann ikke har noen større politisk bevissthet, men bare beskytter enkeltskjebner og privat eiendom. Eco spør om ikke superkreftene ville vært bedre anvendt til å rette opp strukturelle problemer, enn å banke opp «onde» skurker.

Heltene i det som gjerne kalles den «postmoderne» superheltalderen slipper ikke lenger unna med å henvise til godt og ondt. Batman med sin kompromissløse alenegang er blitt kalt både terrorist og fascist. Supermann, en gang det beståendes største forkjemper, har sett sin nemesis Luthor bli USAs president, og sliter mer med outsiderstatusen sin enn med kryptonitt.

WATCHMEN, MER ENN noen annen tegneseriehistorie (med mulig unntak for Frank Millers «The Dark Knight Returns»), filleristet superheltrollen og satte en ny standard. Den fingerbrekkende erkekonservative Rorschach, den arrogante livsstilsguruen Ozymandias, impotente Nite Owl, disse heltene lever knapt opp til betegnelsen — og påfallende nok glimrer superskurkene med sitt fravær i boka. Men med helter som disse, hvem trenger egentlig skurker?

«Watchmen», Zack Snyders film basert på Alan Moore og Dave Gibbons? tegneserieroman, har premiere fredag 6. mars.

Bår Stenvik er journalist.