- Tegneserienes kraft ligger i forenklingen

Om serier som provoserer.

STRIPER TIL FORARGELSE: Til tross for at han har trykket flere striper som er generelt religionskritiske, har flere kalt Tomas Drefvelin en antisemitt på bakgrunn av stripen den 28. mai. Erle Marie Sørheim finner lite tradisjonell antisemittisk symbolikk i stripa hans.
Alle illustrasjoner: Tomas Drefvelin
STRIPER TIL FORARGELSE: Til tross for at han har trykket flere striper som er generelt religionskritiske, har flere kalt Tomas Drefvelin en antisemitt på bakgrunn av stripen den 28. mai. Erle Marie Sørheim finner lite tradisjonell antisemittisk symbolikk i stripa hans. Alle illustrasjoner: Tomas DrefvelinVis mer

IDEER: Til å være en kunstart mange fortsatt ikke tar seriøst er det fascinerende hvor provosert de samme menneskene blir av tegneserier. Sist var det Tomas Drefvelins stripe «20 mg Drefvelin» som ble beskyldt for å være antisemittisk, i fjor var det en av Frode Øverlis én-rutere som ble beskyldt for rasisme. Danskenes Muhammed-karikaturer er fortsatt en fatwasak. Vitsetegninger er med andre ord ikke noe å le av. Men hvorfor tar mange så lett anstøt av visuell humor?

Å tegne en stygg tegning og skrive noens navn på den er en allmenn menneskelig tilbøyelighet, om enn ikke en av våre mest flatterende sider. Og siden tegneserier kombinerer nettopp ord og bilder blir mobbepotensialet stort. Gode karikaturtegnere lager riktignok karikaturer selv den karikerte må le av. Men å avfeie de som føler seg støtt av ulike tegneserier er historieløst så lenge mediet helt siden starten også har blitt brukt til å spre hatsk propaganda.

Tegneserieskaperen- og viteren Scott McCloud legger i sin «Understanding Comics» vekt på en grunnleggende teknikk i tegneseriemediet, det han kaller «amplification through simplification» (forsterkning gjennom forenkling). Ved å forenkle karakterene og gjøre dem mindre realistiske blir gjennomslagskraften større. Hvis tegneserier hadde blitt tegnet i en fotorealistisk stil ville vi ikke ha kunnet leve oss like mye inn i dem, påpeker McCloud. Men tegneserienes tendens til å bruke forenklede karakterer gjør også at de fort vil kunne bli stereotypiske og fordomsfulle. Dette er en problemstilling alle tegnere må være klar over. Det må være lov å tulle med alt, men plump rasisme kan fort bli det visuelle inntrykket leseren sitter igjen med hvis tegningen ikke er vellykket. Selv uten hatske intensjoner kan likevel en tegning oppfattes som nettopp det.

Framstillingen av jøder i tegneserier er en ekstra betent problemstilling. Europeere har en lang og skammelig tradisjon for å spre jødehat gjennom tegninger. Allerede i middelalderen finner man kobberstikk hvor jøder framstilles på karikert vis med tekster som kaller dem for jødesvin. En av Tysklands mest folkekjære tegnere, Wilhelm Busch, lagde flere grove antisemittiske striper på 1800-tallet uten at han ble ansett som en antisemitt i sin samtid — så allment godtatt var vitsetegninger som gjorde narr av jødene. Nazistene visste å utnytte dette og populariserte bildet av jøden med kroknese, krøllete hår og en eller annen form for pengepung for hånden. Tegnere har derfor et stort ansvar for å ikke videreføre en visuell tradisjon som bevisst er skapt for å spre hat.

30.05.2013
30.05.2013 Vis mer

Tomas Drefvelin har med sin stripe tegnet seg rett inn i denne problematikken. Overrabbiner Michael Melchior hevdet i en kronikk 14. juni at stripa er antisemittisk. Han mente blant annet at den ene mannen på tegningen har en stereotypisk, antisemittisk nese. Dette ser ikke jeg. Hvis man kjenner litt til «20 mg Drefvelin» skiller ikke denne karakteren seg nevneverdig ut fra de andre vindskeive karakterene i dette universet når det kommer til neseform. Drefvelins stripe er heller ikke rettet spesifikt mot den jødiske omskjæringstradisjonen, de som utfører handlingene er ikke entydig jødiske i mine øyne, selv om Melchior er uenig med meg på det punktet. Men at Drefvelins tegning vekker reaksjoner er ikke rart, mengden av blod og den åpenbare kritikken av religiøse skikker er nok i seg selv.

Drefvelin balanserer på en grense. Men han har ikke tegnet seg inn i den antisemittiske tradisjonen slik jeg kjenner den. Jeg tok meg en tur innom det jødiske museet her i Berlin for å se etter. De har en stor karikatursamling der. Felles for disse tegningene er en total mangel på kunstnerisk kvalitet, kombinert med et vell av stereotype virkemidler, det er aldri noen tvil om hva motivasjonen er. Jeg er heller ikke i tvil om hva motivasjonen bak Drefvelins stripe er, nemlig å kritisere omskjæring av barn på generelt grunnlag. Og det må han få kunne gjøre, selv i et humorformat. Melchior har riktignok rett angående «djevelens gaffel», den går igjen i mange antisemittiske tegninger og Drefvelin hadde gjort lurt i å utelate et så tvilsomt symbol.

En tegner som ikke riktig klarte å holde balansen mellom samfunnskritikk og rasisme var Lars Hillersberg. Han preget svensk samfunnsdebatt fra 60-tallet og fram til sin død i 2004 med sine karikaturer og serier. Han var marxist og kritisk til Israel, men i flere av tegningene benyttet han seg av de gamle antisemittiske virkemidlene. Å tegne kroknesede jøder med jødestjerner og spisse hatter (som liknet de de måtte gå med i Europa i middelalderen), og det etter andre verdenskrig, vitner om alvorlig mangel på gangsyn. Det finnes tusen måter å tegne kritikk av staten Israel på, å benytte seg av nazistenes virkemidler er ikke en av dem.

Jøder er, som de siste åras kontroverser viser, absolutt ikke alene om å oppleve rasetypiske stereotyper i tegneserieverden. Svarte og asiater har for eksempel også ofte fått sine pass påtegnet. I boka «Comic Art Propaganda» viser den svenske forfatteren Fredrik Strömberg til en rekke horrible eksempler på begge deler. Mange er bevisst hatske, mens andre viser syn som var allmenne i sin samtid, men anses rasistisk nå.

Å lese fortida med nåtidens briller er en problematisk øvelse. Kan man kritisere en tegneserie for å være rasistisk nå hvis den ikke ble ansett for å være det i sin samtid? Hergés «Tintin i Kongo» blir for eksempel med jevne mellomrom dratt opp som et eksempel på dette. Et annet eksempel er tegneserieskaperen Will Eisner. Han var selv jøde og aktiv i kampen mot antisemittisme, men i tegneserien «Spirit» hadde han med en stereotypisk svart karakter, Ebony White. I ettertid innrømmet Eisner at karakteren var problematisk, men unnskyldte seg med at den var innenfor datidas normer og at han ikke opplevde å bli kritisert for den av svarte amerikanere. Å dømme fortida med nåtidens fasit er lett, men ikke spesielt fruktbart. Kunstnerne var barn av sin tid, de som alle andre. Ideelt sett bør selvfølgelig kunst avsløre hatske holdninger, ikke ubevisst videreføre dem, men selv geniale kunstnere er ikke like geniale hele tiden. Å lese disse tegneseriene og se hvordan samfunnet vårt har endret seg, til det bedre, er derfor en mye bedre løsning enn å sensurere eller forby dem.

Melchior skriver at nazister vil trykke Drefvelins tegning til sitt bryst, det er ikke jeg så sikker på, den er for kunstnerisk i stilen og åpen i sin kritikk til at den passer inn i deres enkle verdenssyn. Men uansett ser jeg ikke hvordan Drefvelin skulle kunne stå til ansvar for det. Hvilken kunstner eller tenker kan styre sin egen virkningshistorie?

Det er umulig å forsikre seg mot at ens verk ikke vil bli misbrukt i ettertiden. Men fortida, derimot, den bør en kunstner klare å holde styr på. Og å benytte seg av gammel hatpropaganda for å skaffe seg noen billige visuelle poeng, er alt annet enn vellykket tegneseriekunst.

11.05.2013
11.05.2013 Vis mer
503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 810849376


Varnish cache server