Odd Gunnar Skagestad har kommet med et litt overraskende innspill til et forord jeg har skrevet til fjorårets «Knoll og Tott»-julehefte. Skagestad forvandler uforbeholdent min vurdering av kvaliteten i Harold H. Knerrs seriekunst til et spørsmål om kvantitet. Han mener seriene burde inneholdt flere ruter - fordi det er plass «til overs» på sidene.

Det som for meg er en vellykket fortetning av historiene, i motsetning til uttværing, leser han som et forsøk på å snyte leserne for maksimal utnyttelse av plassen. Han hevder at hvite flater, eller luft, er til for å brukes. Jeg mener at disse flatene med tilhørende svart/hvitt-vignetter skaper et delikat og lesevennlig uttrykk og at de røper en bevissthet om virkemidlene fra seriekunstneren Knerrs side. Skagestad vet sikkert at i layout og design, både i tegneserier, aviser, magasiner og bøker, er åpne flater et velkjent virkemiddel.

Jeg leser altså årets utvalg striper, som er fra 1947- 1948, som en form for det som ofte kalles «less is more», altså at man oppnår en større effekt gjennom en viss grad av minimalisme. Eksempler på det samme fins både i litteratur, musikk og film. Skagestad tolker dette som at kunstneren og forlaget vil levere mindre for pengene. Det er omtrent det samme som å hevde at en poet bør skrive dikt som fyller ut hele sider i ei bok, eller at et musikkstykke bør inneholde flere toner slik at lytteren får større valuta for pengene. Det motsatte vil for Skagestad være en «redusert varemengde», eller som han skriver; «å snyte på vekta». Han setter altså likhetstegn mellom tegneserier og for eksempel fisk eller pølser.