FARGESPRAKENDE: Den japanske tegnefilmtradisjonen videreføres av nye generasjoner i Studio Ponoc. Vis mer

Anmeldelse: «Maya og hekseblomsten»

Tegnet action i beste japanske tradisjon

Fargesprakende magi for barn i alle aldre.

«Maya og hekseblomsten»

5 1 6

Animasjon/familiefilm

Regi:

Hiromasa Yonebayashi

Skuespillere:

Div. norske stemmer

Premieredato:

7. desember 2018

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«Mary and the Witch's Flower»

«Fyrverkeri av farger og fantasifigurer.»
Se alle anmeldelser

FILM: Japanske animasjonsfilmer er i en klasse for seg, og det gjelder også den første filmen fra det nye Studio Ponoc, «Maya og hekseblomsten». Her eksploderer filmen som et fyrverkeri av farger og fantasifigurer.

Japansk 2D-animasjon oser av kresent håndverk. Mesteren over alle, Hayao Miyazaki, har pensjonert seg fra det berømte Studio Ghibli. Men veteraner herfra har gått sammen og etablert Studio Ponoc. Det gjelder også skaperen av «Maya og hekseblomsten», Hiromasa Yonebayashi. Tematisk kan filmen minne om Ghibli-klassikeren «Kikis budservice» (1989), ettersom begge handler om unge jenter med heksepotensial.

Harry Potter-univers

Historien om Maya er hentet fra Mary Stewarts bok «The Little Broomstick» (1971), men den har ingredienser som minner sterkt om Harry Potters univers. Den klønete og rødhårede jentungen Maya finner en gammel sopelime og en magisk blomst som bare blomstrer hvert sjuende år. Det fører henne ut i andre dimensjoner der hun kommer til et hekseuniversitet ledet av en myndig rektor Mummelbork og en mystisk Dr. Dee. De konstaterer snart at Maya er tidenes heksetalent.

Eksperimenter

Universitetet er et eventyrlig sted med magiske heiser og travle laboratorier. Skapningene som finnes der er mer enn underlige. Padder, fugler, fisker, harer og aper som ser ut som hybrider mellom dyr og planter, befinner seg i forskjellige bur. Dr. Dee forklarer at de er hans mislykkede eksperimenter – og filmen får straks en mørkere og farligere tone. Har vi å gjøre med en tegnefilmversjon av Dr. Mengele?

Voldsomme forfølgelsesscener på sopelimer gjennom lyn og torden gir seerne knapt en pustepause. En hær av skapninger i krysningen mellom fugl og fisk fyker etter Maya og glefser etter henne i kjølvannet av sopelimen. Dette er action så det holder – og som også barn kan tåle.

.