FILM: Hvis noen fremdeles skulle tro at tradisjonell tegnefilm kun er egnet for historier om ender uten bukse, syngende mus eller prinsesser i rosa, er dette et eksempel på hvor feil de tar. «Persepolis» er i høyeste grad en film for et voksent publikum.

Svarteste slag

«Dette er meg da jeg var ti år gammel.». Slik begynner Marjane Satrapis tegnede selvbiografi fra 2000. Den første ruta viser ei jente med slør og svakt nedoverbuet munn. Det kan ikke ha vært moro å være barn under revolusjonen i Iran. I hvert fall ikke hvis dine foreldre var glødende marxister og du var gammel nok til å ha vent deg til «dekadente» ting som joggesko, vestlig popmusikk og klasserom med plass til både gutter og jenter. Under Cannes-festivalen ble filmen møtt med ovasjoner og bravorop og kritikerpris. Det er lett å forstå hvorfor.

«Persepolis» er fortalt gjennom Marjane. Fra hun som sju-åtteåring nyter de vestlige godene sjahens regime tillot, hennes tenåringssinne over å bli refset for å gå med ei jakke med påskriften «Punk is not ded» (sic), til hun som voksen kvinne oppdager at livet er komplisert i både øst og vest, om man er «fri» eller ei. Historien rommer både regime- og religionskritikk, samtidig som den er allmengyldig oppveksthistorie.