Anmeldelse: «Fra null til gull – Jahn Teigen '78»

Teigens triumf

«Fra null til gull – Jahn Teigen '78» handler om året Jahn Teigen fikk sitt store gjennombrudd. Boka viser fram alle Jahn Teigens gode sider. Og kanskje litt for få av hans dårlige.

Fra null til gull: Jahn Teigen fikk kanskje null poeng under Melodi Grand Prix-finalen i 1978, men han klarte å omgjøre den internasjonale floppen til en nasjonal suksesshistorie. Her med Herodes Falsk foran triumfbuen. Foto: Stein Dag Jensen / Dagbladet
Fra null til gull: Jahn Teigen fikk kanskje null poeng under Melodi Grand Prix-finalen i 1978, men han klarte å omgjøre den internasjonale floppen til en nasjonal suksesshistorie. Her med Herodes Falsk foran triumfbuen. Foto: Stein Dag Jensen / Dagbladet Vis mer
Publisert

Grøss og gru. I 1978 var Norge tilsynelatende dørgende kjedelig. Alt var streit, i hvert fall hvis man skal tro Øyvind Brigg og Kristian Myklesets «Fra null til gull – Jahn Teigen '78». Det var dårlige tider økonomisk. Statsminister Odvar Nordli var traust og alvorlig. Spede forsøk på å røske i folkesjela ble møtt med moralsk forargelse. Da «The Rocky Horror Picture Show» ble satt opp av Oslo Nye Teater, ble tidligere biskop Per Lønning flere ganger observert mens han rasende rev ned teaterplakater på trikken.

I denne treige tristessen skulle Teigen få sitt store gjennombrudd, som en fargesprakende spyttklyse på moralismens hule kinn.

1978

«Jeg tror det er vanskelig å forstå Jahn Teigens karriere hvis du ikke var med fra start», sa Herodes Falsk i Teigens begravelse i mars 2020 - noe han også er sitert på i bokas forord. «Fra null til gull» er med andre ord ingen sjelegranskende og omfattende Jahn Teigen-biografi. Den er et tidsbilde på året han slo igjennom, et forsøk på å forklare hvordan og hvorfor det kunne skje at en splitthoppene fyr fra Tønsberg endte som en av Norges største stjerner gjennom tidene.

Eller, slo igjennom og slo igjennom. Teigen var allerede rimelig kjent etter tiden som vokalist i Popol Vuh/Popol Ace. I 1978 var det to år siden han hadde sneket seg inn på Inger Lise Rypdal i den famøse skjelettdrakta under finalen i Melodi Grand Prix. Men ved årsskiftet 1978 bodde han altså på en liten hybel i Asker. Han hadde bestemt seg for å gå solo og drømte om internasjonalt gjennombrudd.

Det internasjonale gjennombruddet kom aldri. Men ved årets slutt bodde han i en villa i Holmenkollen og var Norges mest kontroversielle, omtalte og muligens også elskede artist. Da «Mil etter mil» fikk null poeng under Melodi Grand Prix-finalen i mai 1978 snudde han internasjonal flopp til nasjonal seier.

Hvordan han klarte det er mildt sagt underholdende lesning.

Fulgte Teigen

TV 2-anker Øyvind Brigg var popmusikkreporter i VG i 1978 og fulgte sirkuset tett, noe som da førte til utgivelsen av boka «En personlig beretning om Jahn Teigen». Denne gangen har han samarbeidet med tidligere TV 2-kollega Kristian Mykleset. I tillegg til å benytte seg av Briggs gamle materiale, har de intervjuet sentrale aktører rundt Teigen i 1978.

«Fra null til gull» er på sitt beste når den beskriver mekanismene som formet Teigens handlingsmønster. Han er en ekstremt hardtarbeidende og seriøs artist. Men har også en grunnleggende autoritetsforakt og aversjon mot konformitet og sosiale stengsler. Og oppi det hele vil han ha det gøy også! Teigen vil rett og slett gjøre det motsatte av det alle andre gjør. Han dyrker sin manglende impulskontroll, godt hjulpet av Prima Vera-kompisen Herodes Falsk og manager Tore Syvertsen.

Det er kostelig å lese om alt de finner på. Og det er tett og godt fortalt, med mange detaljer og fint driv. For Jahn Teigen anno 1978 er (nesten) all pr. god pr., og denne løsslupne tilnærmingen slår spesielt godt an hos en ungdomsgenerasjon som er dritt lei menn i dress på NRK.

Det hjelper selvfølgelig at han også er en ellevill liveartist.

Mangler dybden

Det blir, som seg hør og bør, mange røverhistorier. Det er jo nesten hele poenget med en slik bok. Men med en slik tilnærming vil det alltid være en fare for at boka faller for eget grep - og det gjør også «Fra null til gull». Av og til oppleves den som en eneste lang røverhistorie. Teigen observeres hele tiden utenfra, med andres blikk. Selv om forfatterne av og til spaserer rett inn i tankene hans, som når de i åpningskapittelet skriver om nyttårsaftenen 1977, «I det klokka slår midnatt, føler Jahn at 1978 vil bli hans år», oppleves det mer som et narrativt grep enn en reell Teigen-refleksjon.

Han framstilles som et slags supermenneske uten tvil eller bekymringer. Negative situasjoner, som søksmålet fra Jonas Fjeld Band, og hans dårligere sider, som hans tidvis ekstreme surhet, skvises sammen i en bolk mot slutten. Som noe litt irriterende som forfatterne må ha med, selv om de egentlig ønsker å ha hovedfokus på Teigens triumfer.

Det gjør at boka savner dybde.

Men dybde er kanskje heller ikke poenget her.

Teigens effekt

Jeg ble født i 1978. Jahn Teigens enormt folkelige appell har alltid framstått som noe av et lite mysterium for meg. Jeg har sett effekten og reaksjonene han har hatt på folk, men har aldri helt forstått hva den ekstreme fascinasjonen bunnet i, utover hans åpenbare musikalske talent og evne til å formidle tekster som snakket direkte til folk.

For å gjenta Herodes Falsk: «Jeg tror det er vanskelig å forstå Jahn Teigens karriere hvis du ikke var med fra start».

Men etter å ha lest dette fascinerende portrettet av et ekstraordinært spennende menneske i et ekstraordinært døllt samfunn, er jeg i hvert fall blitt litt klokere. For en fyr!

Vil du logge inn før du fortsetter?

Det koster ingenting, men det hjelper oss med å tilby deg en bedre leseropplevelse.

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer