Teit, tomt og tøvete

«Store forventninger» er ikke bare løselig basert på Charles Dickens\' roman. Den er også løselig basert på en tidligere klassiker av en film. Vi kan ikke ha fortjent en ny.

For så dårlig har vi vel ikke oppført oss. Nå er romanen filmatisert flere ganger, men det er David Leans 1946-utgave som rager i historien. I den spiller John Mills fattiggutten Pip, som av en mystisk velgjører hjelpes fram til velstand og snobberi.

Modernisert

Rollen innehas nå av Ethan Hawke, og i moderniseringens tjeneste lyder han navnet Finn. Alt sammen er altså flyttet fram til våre dager, dessuten fra England til Florida/New York. I solstatens sumper påtreffer guttungen Finn en dag en rømt fange (Robert De Niro) og hjelper ham med mat og redskap. Han tas for øvrig inn i varmen av den meget eksentriske damen Nora Dinsmoor (Anne Bancroft), beboer av et hus nedgrodd av ville vekster, slanger og frosk både ute og inne, for å leke med hennes niese Estella. Ingenting henger på greip, men pikebarnet blir straks guttens evige kjærlighet.

Klipp til New York i 1980-åra; Finn er i ferd med å etablere seg som kunstner, Estella (nå i form av Gwyneth Paltrow) svinger seg i de øvre sirkler. De møtes og de skilles med talende blikk. Så hvordan skal det gå og hvordan havnet en fattiglus av et guttebarn oppe på den kunstneriske karrierestigen?

«Store forventninger» er en film som utgir seg for å være inderlig dyp. Det skal liksom handle om Skjæbnen, om det Skjæbnesvangre Skjæbnebestemte og det mulige i det umulige. Noe sånt. Men det er en hul og utvendig affære. En strålende skuespiller som Bancroft er redusert til et kosmetisk særtilfelle, Gwyneth er vakker som en fe, sjarmløs som en vaskefille, og den tredje gangen hun stirrer hypnotiserende på Ethan, får du lyst til å krafse i tapeten. Ethan selv ser ut til å ha problemer med å leve seg inn i sin egen lidelse.

Maltraktert

Det er fullt mulig å modernisere klassikere, viste Baz Luhrmann med sin kraftfulle og smarte «Romeo og Julie». I dette tilfellet kan vi bare være glade for at en av verdens største fortellere aldri får se sitt verk maltraktert på det groveste.