Tekno-optimismens gjenfødelse

Pendelsvingninger er et kjennetegn ved mange sider av samfunnsutviklingen. 50- og 60-tallets uhemmede teknologi- og vekstoptimisme kan vi i dag kun fornemme i gjensyn med filmavisenes glad-naive entusiasme. Verden gikk den gang definitivt framover.

Vendepunktet kom på 70-tallet, hvor utviklingsmedaljens miljømessige bakside etterhvert ble synlig. Rachels Carsons «Silent spring» gis gjerne æren for å ha vendt pendelen. Miljøvernet vokste fram som et sunt utviklingskorrektiv, selv om de ytterste pendelutslag også ga utviklingspessimisme og utopiske drømmer om et idyllisk førindustrielt samfunn. Gradvis kom de mer avdempede politiske pendelutslag som i mangt innebar en implementering av miljøhensyn i den praktiske politikk. Selv om den økonomiske vekst fortsatt sto fast som overordnet mål, vokste det fram en politisk forståelse av at det var grenser for hvilke miljømessige lik man burde overkjøre på vei mot dette målet. I dag svinger pendelen på ny tilbake. Dette sceneskiftet har i stor grad blitt påbegynt av tunge lobbyister innen amerikanske industri, og i den nordiske andedam ved danske Bjørn Lomborgs «Verdens sande tilstand» (en ikke helt upretensiøs tittel). Pendelutslaget vises også gjennom opinionsmålinger hvor en økende andel nordmenn synes det er rimelig at hensyn til økonomisk vekst prioriteres framfor vern av miljø. Både tidligere i år, og nå sist gjennom Nils Petter Gleditsch kronikk 24. september, har Thomas Chr. Wyllers «Demokratiet og miljøkrisen» blitt satt opp som den pessimistiske motsats til Lomborgs tekno-optimistiske syn. Gleditch ender raskt på Lomborgs side. La det i utgangspunktet være klart at Lomborg kan ha rett i enkelte av sine synspunkter og at han på enkelte punkter avdekker en til dels slapp miljøargumentasjon. En kritisk miljødebatt er ikke usunt. Det er også klart at Wyller allerede gjennom tittelen på sin bok har beveget seg svært langt i en krisebeskrivelse. I miljødebatten som ellers har krisebegrepet blitt uthulet og inflatert. Dette er allikevel semantikk. Spørsmålet er om det er grunn til å anse miljøproblemene som reelle (i så fall hvilke problemer), eller om vi kan slappe av med Lomborgs trøstefulle vyer. Avslutningsvis kan vi komme tilbake til Wyllers andre hovedpoeng, demokratiets forutsetninger for å takle miljøproblemene.

La oss ta et par eksempler på problemområder som til dels med god grunn framheves som «det nytter»-eksempler (og det er viktig å ha slike), men som samtidig brukes som «miljøproblemene løst»-argumenter. Forsuring av overflatevann er kanskje noe av det som fortjener betegnelsen miljøkrise i Norge. Svovelholdig nedbør fra kontinentet ga stadig økende forsuring av norske vassdrag, og det hele kulminerte på slutten av 70 tallet med massive tap av fisk, bunndyr og plankton fra store områder i Sørøst- og Sørvest-Norge. Etter internasjonale avtaler er svovelinnholdet nå på rask vei nedover, og forsuringssituasjonen forbedres. Samtidig har utslippene av atmosfæriske nitrogenkomponenter fra landbruk og forbrenningsprosesser blitt mangedoblet siden krigen, og har nå stabilisert seg på et urovekkende høyt nivå. Disse nitrogenforbindelsene utgjør nå nær 50 % av forsuringsbidraget på Sørvestlandet. Mens svovelrensning har vært en suksess fordi det er et relativt sett enkelt teknisk problem, finnes det ingen tilsvarende enkle løsninger for å redusere nitrogenutslippene som vil bidra til forsuring av norsk natur i overskuelig framtid.

«Ozonhullet» ble en slager tidlig på 90-tallet da det ble kjent at utslipp av spesielt klorholdige stoffer resulterte i dramatiske reduksjoner i det stratosfæriske ozonlag over sydpolsområdet. Veien fra forskningsmessig erkjennelse til til politisk handling var her forholdsvis kort, og etter at Montreal-protokollen ble undertegnet, ble dette også et problem som ble ansett som «løst». Så enkelt er det imidlertid ikke. De fleste land som har undertegnet Montreal-protokollen kan vise til betydelige reduksjoner av ozon-nedbrytende stoffer, men det er en lang rekke av de industrielle vekstlandene som ikke har undertegnet noen avtale om utslippsreduksjoner. Samtidig vet vi nå at en avkjøling av stratosfæren (som er en konsekvens av oppvarming av lavere luftlag) vil kunne akselerere ozon-nedbrytingen.

Det er imidlertid klart at det er flere globale (og et utall lokale) miljøproblemer som på ingen måte er løst. Av storskala miljøproblemer kan de økte utslipp av nitrogenoksider og COæ-2å stå som ett eksempel, den stadige og raske reduksjon og fragmentering av klodens «uberørte» økosystemer som et annet. De urovekkende høye nivåer av tungmetaller og ikke minst organiske miljøgifter i arktiske økosystemer er et tredje. Utslipp av en rekke miljøgifter har gått ned (i vestlige land), men samtidig ser vi at mange av disse miljøgiftene forblir i miljøet. Renseteknologi er ikke nok. Dette er godt dokumenterte forløp, men Lomborgs sentrale poeng er at selv om NOx, COæ-2å og miljøgifter kan måles, så er de miljømessige konsekvenser vanskelig å tallfeste, ikke minst økonomisk, hva enten det gjelder klimaeffekter eller antall utryddede arter. Stilt overfor kravet om «cost-benefit»-analyser av miljøtiltak kan det være tungt å nå fram, men er det gitt at økonomien skal stille premissene her?

En hovedskille i denne debatten går ved synet på menneskets rettigheter og naturens egenverdi. Om vi bare ser den øvrige natur som instrumentell for vår egen art, så er det nok av problemer, men ingen global krise. Menneskets eksistens som sådan synes ikke truet, og vi har en fabelaktig fleksibilitet til å kunne eksistere under endrede miljøbetingelser. Om vi derimot legger oss på en mer biosentrisk syn, og tillegger natur og andre arter egenverdi, så er situasjonen verre. Fra et rent matvaresynspunkt kan trolig kloden brødfø 11 milliarder, men til hvilken miljømessig pris? Og, et kjernepoeng her, hvilket forbruksnivå skal tillates for disse 11 milliarder? En amerikaner har et energiforbruk tilsvarende 300 tanzanianere (for bare å ta ett eksempel). En global hevning av det generelle forbruksmønster (og med det avfallproduksjon) til vestlig standard er ikke bærekraftig, uansett tiltro til framtidig teknologi.

Vårt forhold til miljøproblematikken er naturlig nok ideologisk påvirket. Virkelighetsoppfatningen er også psykologisk betinget, og spesielt for de miljøproblemer som utfordrer forbruksmønstre og egen velferd er legeskrekk-analogien relevant. Man bygger sine trøstefulle fiksjoner, og oppsøker ikke lege før krisen er et faktum. Samtidig viser det seg at frykten for framtidige kriser kan mobilisere en betalingsvillighet for å forebygge problemer som på ingen måte synes overhengende i dag - hele forsikringssystemet bygger på denne enkle føre var-innsikt. Man kan godt gi Lomborg rett i at den overordnede miljøtrussel i dag, global oppvarming og destabilisert klima, ikke er bevist, og Lomborg uttrykker en betydelig skepsis mot anvendelse av føre var-tankegangen innen miljøproblematikken. I dag mener ikke alle, men langt de fleste, klimaforskere at «the heat is on», og da blir det et ulovlig høyt spill å vente til det ryker fra kjelleren før man prøver å få orden i brannpolisene.

Det er klart at det går framover på flere viktige felter: Forsuring, ozon og utslipp av miljøgifter er gode eksempler (selv om problemene altså ikke er løst). Det sentrale spørsmål avslutningsvis er imidlertid hva status for disse områdene hadde vært uten en forskningsinnsats for å avdekke årsaks- og virkningskomplekser, og en aktiv miljøopinion som bidro til å sette problemene på den politiske dagsorden. Hadde vi overhodet hatt en slik politisk implementering dersom det ikke var politisk opportunt? Heri ligger demokratiets styrke, men også dets svakhet. En miljøbevisst opinion er den beste og eneste forutsetning for at demokratiet fungerer i denne sammenheng. Den samme opinion burde også kunne styre markedet mot grønnere løsninger og miljøvennlig teknologi. Å avblåse miljøproblemene og henfalle til 60-tallets tekno-optimisme vil frarøve demokratiet denne muligheten.