Tekno på roterommet

Proff lyd er ikke lenger forbehold musikere og lydteknikere. Med enkle midler kan du selv lage din egen musikk, og legge den på CD eller Internett. Hør Dagbladets mp3-eksperiment!

- Mange studioer har trøbbel for tida, sier Jan Inge Berentsen Anvik - «Ginge» i musikkretser.

Han utgjør den ene halvparten av tekno-duoen Subgud. Forfatteren Harald Rosenløw Eeg er den andre. Produksjonen foregår på Ginges soverom, i en ikke altfor romslig leilighet på Tøyen i Oslo. Utstyret, som nok er i overkant av hva en vanlig musikkamatør ville skaffet seg, konkurrerer om plassen med kona Elisabeth og sønnen Benjamin på åtte måneder. Hele familien er i arbeid. Elisabeth synger på Subguds siste CD, «Magnet». Benjamin er i støtet han også, men er mer opptatt av ledningklasen på golvet enn mikrofonen.

GINGE BRUKER BÅDE gamle og nye synthesizere, to digitale DAT-opptakere og en del effektbokser, men du kan bruke PC-tastaturet som tangentinstrument, legge til og endre lyder via lydprogrammet og legge den ferdige miksen på harddisken. Til slutt kan du legge den ut på Internett som en MP3-fil, slik tusenvis av musikere og band verden over i dag gjør. Om du er heldig, blir du kanskje oppdaget.

- Vanligvis har jeg ingen melodi. Det er gjerne en bestemt lyd jeg er ute etter, eller et bestemt rytmemønster. Men akkurat denne låten er et unntak. Hørt den før?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ginge trykker på et par knapper, og ut kommer den råtneste 80-tallsteknoen du kan tenke deg. Vi drar kjensel på den banale popmelodien, men kan ikke riktig huske hva det var.

- Jeg tror gruppa het Space og var amerikansk. Men jeg er ikke sikker. En kompis av broren min hadde plata - det er alt jeg vet.

Låta får ikke være i fred. Her skal det legges til, trekkes fra og vris og vrenges til det ugjenkjennelige.

- Akkurat her skal det være litt science fiction-nostalgi, så vi må legge på en sånn «Mars Attacks»-lyd. Du vet, sånn lyd som kommer når marsboerne angriper.

Det låter skummelt og fremmedartet anno 1964, og like underlig primitivt anno 1999.

- Ironi var greiere da folk sa én ting og mente noe annet. I dag sier de én ting, men du vet ikke helt om de mener det eller ikke. Slik er det på en måte også i musikken. Nostalgi kan brukes som en humoristisk effekt, men det er også mange som er oppriktig forelsket i gammel synth-lyd. Akkurat denne er bare en sinustone, akkurat som summetonen i telefonen.

SÅ VAR DET RYTMEN. Oppå en feit ompa-bass av verste eurotrash-merke svisjer de elektroniske disco-cymbalene. Syntetisk så det holder.

Nå mangler bare vokalen. Ginge henter fram et opptak av kommunikasjonen mellom romfartssenteret i Houston og mannskapet på Apollo 13, som på nærmest mirakuløst vis klarte å komme seg tilbake til jorda etter en oppskytning i april 1970.

«Thank God, we're breathing again» ljomer det i høyttalerne. Ginge legger setningen inn i rytmen, slik at den treffer på slaget som en god ræpp. Her gjelder det å holde styr på nanosekundene.

- Vær så god!

Ginge styrer mikrofonen i retning av Dagbladets utsendte.

- Syng hva du vil, så fikser vi på deg etterpå.

Det er ingen tilfeldighet at undertegnedes karriere som rock-sanger stoppet brått før den kom i gang. Svetten pipler. Det eneste jeg får fram, er assosiasjonene låten gir meg. Erik Tandberg - NRKs romfartskommentator den gangen måneraketter var tidas samtaleemne.

- Erik Tandberg, sier jeg inn i mikrofonen. Så tørt og NRK-saklig jeg bare kan. Om jeg ikke fikk jobb i rockeband, kunne jeg kanskje ha søkt i Dagsnytt. For 25 år siden.

Pratestemmen min holder likevel ikke helt mål. Her må det bits og bytes til.

- Nå legger jeg inn skumle-filteret, sier Ginge og klarer å få meg til å høres ut som en norsk utgave av skrekkfilm-yndlingen Vincent Price, kjent blant annet fra Michael Jacksons «Thriller».

DET SKAL BLI VERRE. Til slutt høres jeg ut som den onde Darth Vader i Star Wars. Med mindre han har en god porsjon humor, er det tvilsomt om den teknisk korrekte sivilingeniør Tandberg vil like å låte sånn.

Ginge legger til en ny intro, og så er låta klar til å legges ut på nettet. Han lager to formater - MP3 til nedlasting og RealAudio til direkte avspilling.

Hør resultatet! Låta er gjengitt med tillatelse fra Tono.

Om du drar kjensel på den, kan du jo sende en mail til webmaster@dagbladet.no.