Teknokulturens trendbibel er 15

Enten var du «wired», eller så var du «tired»

(Dagbladet.no): Tar du nettet og den digitale kulturen som en selvfølge? Da kan det kanskje være på sin plass å minne om at ingen av delene er stort eldre enn femten år gamle som massefenomener.

FAKTISK KAN DET være på sin plass å feire nettopp 15-årsjubileet i år. Nerdekulturen er selvsagt betydelig eldre, men det finnes gode argumenter for å hevde at 1993 var året da den digitale kulturen nådde massene.

På universitetet i Illinois skrev IT-studentene Eric Bina og Marc Andreessen koden til det som skulle bli den første brukbare grafiske nettleseren, NSCA Mosaic.

Og i et mursteinsbygg i et tidligere industriområde syd for Market Street i San Francisco, populært kalt SoMa (South of Market), hadde Louis Rossetto, partneren Jane Metcalfe og Kevin Kelly nettopp lansert teknomagasinet Wired.

Bina og Andreessen åpnet et vindu til world wide web, den grensesprengende netteknologien Tim Berners-Lee hadde sluppet løs på en intetanende verden året før. Wired ble talerøret for nerdekulturen som vokste fram på ryggen av nettet og informasjonsteknologien.

Wired-grunnleggerne var tidlig ute med å forstå og formidle at noe helt nytt var i ferd med å bli skapt i grenselandet mellom nettverksteknologi, forskning, IT-industri og ulike kulturuttrykk.

Kulturen var i ferd med å bli digital, det digitale var i ferd med å bli kulturen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

AT WIRED (som best kan oversettes med «tilkoblet») ble lansert på et tidspunkt da knapt noen utenfor forskningsmiljøer, universiteter og det amerikanske forsvaret hadde noe forhold til internett som teknologi (dette var mens «multimedia» på cd-rom fortsatt var det hotteste), må trolig tilskrives en blanding av god teft og griseflaks. De første utgavene av Wired inneholdt knapt et ord om internett. Men det var ingen skam i 1993. Det ble en skam først i 1994, og da var Wired på banen.

TEKNOBIBEL: Gjennom 15 år har Wired ført an i den journalistiske dekningen av den digitale revolusjonen.
TEKNOBIBEL: Gjennom 15 år har Wired ført an i den journalistiske dekningen av den digitale revolusjonen. Vis mer

Magasinet ble obligatorisk lesning for alle som var opptatt av hva som skjedde ved den digitale revolusjonens frontlinjer. Med dyptpløyende, smart og ofte skamløst pretensiøs journalistikk, ble Wired 1990-tallets mest markante og nyskapende magasinsuksess uansett klasse. Ekstreme layoutvirkemidler og bruk av metallisk og fluorescerende trykksverte gjorde dessuten de første årgangene av bladet til det designmessig friskeste (og minst lesbare) på magasinfronten siden den britiske trendbibelen i-D et tiår tidligere.

Ikke siden Jann S. Wenner skapte rockmagasinet Rolling Stone i den samme byen for mer enn 30 år siden, hadde et tidsskrift tatt en generasjon og en kultur så til de grader på pulsen. Enten var du nett, eller så var du ikke. Enten var du «wired», eller så var du «tired».

Selve konseptet digital kultur, nerdekuktur eller «cyberkultur», om man vil, var selvsagt ikke nytt. Forfatteren William Gibson hadde for lengst beskrevet den nære, kybernetiske framtida i «Neuromancer» (1984). Gibsons visjon om hvordan vi alle skulle leve i en immersiv, virtuell virkelighet var riktig nok en anelse prematur, men pytt, pytt: Gibson var ikke den eneste som overvurderte betydningen av visuelle metaforer og simulert virkelighet i framveksten av nettsamfunnet.

Heller ikke Wired traff planken hver gang. Juniutgaven markerer magasinets 15-årsjubileum, blant annet gjennom en retrospektiv artikkel der grunnlegger Louis Rossetto oppsummerer magasinets største «hits and misses». De største bomskuddene, i følge Rosseto, var å varsle slutten på henholdsvis historisk tid, mediene og politikken.

De største fulltrefferne (fortsatt ifølge Rossetto, som presenterer dem i et ikke så rent lite pompøst «brev» til sine to barn, og dermed ufrivillig kommer i skade for å demonstrere hvorfor det nok var bra at han ikke forble redaktør) var å lansere ideen om «den lange boomen», en uavbrutt oppgangstid fra PCens oppfinnelsen til minst år 2020, å beskrive ideen om «den globale datmaskinen», en kollektiv intelligens skapt av verdens PCer og datanettverk, og å forutse framveksten av nettverkssamfunnet som sosial revolusjon.

Det kan nok diskuteres om det var Wired som var først med ideen om nettverkssamfunnet (som magasinet kalte «den digitale nasjonen»). Men det mest interessante med Wired er ikke hvorvidt det spådde mest riktig eller galt om framtida - men hvordan det lyktes med å manifestere en ny kultur, et brorskap av mennesker som hadde forstått det enorme potensialet i nettet og digitaliseringen.

I dag er det andre miljøer enn Wired som ligger tettest på utviklinga. Og som Louis Rossetto selv påpeker i videoklippet du kan se under, er det ikke minst nettbrukerne selv, gjennom blogger og nettsamfunn, som gjør jobben Wired gjorde for femten år siden.

Det betyr ikke at Wired er blitt helt irrelevant. Under ledelse av den dyktige redaktøren Chris Anderson kommer magasinet jevnlig opp med friske konsepter, som Andersons egen teori om The Long Tail, eller hans neste prosjekt, en beskrivelse av hvordan alt som kan distribueres digitalt vil bli gratis.

Teknokulturens trendbibel er 15

Da jeg besøkte Wired-redaksjonen i 1995, summet hele huset på 3rd Street av energi, som en gigantisk elektrisk motor. Det var en energi så voldsom at den sugde en journalist fra Norge rett ut av journalistikken og inn i nettindustrien. Da jeg var tilbake igjen seks år senere, med pressekortet trygt på plass i lommeboka, var det ikke mye energi igjen. Mange av selskapene i huset var gått med i dot com-krasjet, og en enslig vaktmester forberedte opphørssalg på stoler, PCer og luftige framtidsdrømmer.

Men Wired overlevde. Og Wired fikk rett: Boomen var lang.