Teknologiens psykologi

«Når teknologien overtar funksjoner mennesket har utført uten, eller med en mindre utviklet, teknologi, kan evner gå tapt.»

Teknologiens utvikling har endret arbeidslivet og fritiden på en gjennomgripende måte i løpet av et par tiår. Det jeg vil legge fram her, knytter seg til spørsmålet om hvordan teknologien også påvirker grunnleggende mønstre i atferd, følelsesliv og intellekt, og hvilke konsekvenser disse mønstrene eventuelt måtte ha for utviklingen i skolen. # Boktrykkerkunsten førte til spredning av kunnskap som tidligere var forbeholdt et fåtall, og ferdigheter som lesing og skriving ble generelt etablert i befolkningen. Slik ble boktrykkerkunsten også en forutsetning for utviklingen av demokratiet slik vi kjenner det i dag. På attenhundretallet ble det samlet inn folkeeventyr og legender, og uvurderlige kulturskatter ble reddet fra å gå i glemmeboken. Ett aspekt av denne utviklingen er at når boktrykkerkunsten utvider og delvis overtar en ferdighet som hukommelsen, så svekkes denne ferdigheten etter hvert generelt i befolkningen. Et eksempel fra vår egen tid er regnemaskinens inntreden i skolen.

Regnekapasiteten hos den enkelte øker, men prisen er at evnen til å regne i hodet avtar. Når teknologien overtar funksjoner mennesket har utført uten, eller med en mindre utviklet, teknologi, kan evner gå tapt.

For barna har den teknologiske utviklingen betydd en oppvekst med mindre tradisjonell fri lek og redusert fysisk aktivitet. Barns utvikling er imidlertid nært knyttet til kroppslig erfaring og kroppsbeherskelse, og de erfaringene som barn gjør gjennom kroppen i lek og sosialt samspill, er viktige for utviklingen av personligheten. I dag uttynnes disse erfaringene. Vi må derfor utvikle en forståelse for sammenhengen mellom erfaringene i førskolealder og fritid på den ene siden og læring i vid forstand på den andre.

I sammenheng med barns endrede erfaringer skal spesielt to fenomen nevnes her: bevegelse og motstand. Barnet utfolder seg fysisk gjennom bevegelse, men bevegelse også i følelser og tanker er uløselig knyttet sammen med kroppslig aktivitet. Gjennom bevegelse trer barnet i kontakt med sin omverden. Motstand er bevegelsens motstykke. Vi har motstand implisitt i «grensesetting», men den er også en sentral kvalitet i utvikling av alle ferdigheter, riktignok ofte ubevisst. Når barnet reiser seg igjen og igjen for å prøve å stå alene, er dette ikke bare en motorisk øvelse. Det innebærer overvinnelse av motstand, som barnet opplever når kroppen ikke vil lystre fordi koordinasjonen eller styrken i bena ikke er godt nok utviklet til å holde balansen. All utvikling skjer gjennom overvinnelse av motstand, men spesielt hos førskolebarnet vil motstandserfaringene forbli ubevisste. Det samme gjelder i stor grad mestringsopplevelsene som er knyttet til overvinnelse av motstand, og som bidrar til å danne kjernen i en sunn personlighet.

Motstandserfaringene er grunnlaget for evner vi forventer hos skolebarnet; som konsentrasjon, utholdenhet, behovsutsettelse og evnen til å mestre frustrasjon. Når teknologien reduserer disse erfaringene kan den derfor komme i et motsetningsforhold til utviklingen av disse evnene.

De nye mediene avlaster ikke ytre bevegelse, men øker intensiteten i sansestimuleringen. De gir en opplevelse av bevegelse på et indre plan som er mer eller mindre uavhengig av barnets egenaktivitet. «Aktivitetsnivået» i en musikkvideo eller et dataspill kan være svært høyt, mens barnets egenaktivitet er begrenset sammenlignet med for eksempel vanlig lek. Det skjer altså en forskyvning av aktivitet fra barnet til maskinen. Forutsetningen for å klare et dataspill er at barnet venner seg til å knytte viljen, egenbevegelsen, til bevegelser som blir skapt av maskinen. Barnet må reagere for å kunne følge med i spillet, men setter selv ikke bevegelsen i gang, det agerer ikke primært. Den kroppsnære datateknologien gir bevegelsesopplevelse og stimulans nesten uten at barnet behøver å overvinne motstand i kroppen eller verden omkring.

Vårt intime samspill med teknologien må automatiseres på samme måte som vi lærer å gå, snakke eller sykle. Mestring av teknologi innebærer derfor at mønstre avsettes i psyken som en integrert del av personligheten på samme måte som grunnleggende emosjonelle erfaringer. Dette fenomenet kommer til uttrykk i science fiction og ikke minst i en tegnefilmserie som «Transformers», der figurene veksler mellom menneske- og maskintilværelse. I filmen «The Matrix» er denne utviklingen ført over til et indre plan.

Det skjulte paradigmet i teknologien som samtidig utgjør en del av livsfølelsen hos et moderne menneske, kan formuleres: «Du skal redusere opplevelsen av motstand.» I klasserommet vil paradigmet ytre seg på ulike måter. Som uro, manglende evne til å komme i arbeid, ja, til og med angst over å skulle utføre oppgaver som krever individuell innsats; over å måtte gi avkall på teknologien. Video, discman og datamaskinen gir barnet stimulans og bevegelse i både forestillinger og følelser, og mekaniske hjelpemidler reduserer utfoldelsen i lemmene, men arbeidet på skolen skjer stort sett under «preteknologiske» forutsetninger, der barnet i stor grad må generere energien selv. En pult, en lærebok, en lærer kommer ofte til kort overfor den ubevisste forbindelsen som barnet har til teknologien. Det kan i siste instans føre til at barnet føler motvilje mot skolen og læreren, fordi læreren underviser på en måte som strider mot barnets natur (barnets «maskinnatur»).

For barneskolen stiller jeg derfor spørsmålet om den basis av erfaringer som undervisningen i skolen er tuftet på, og som legges gjennom hele førskolealderen, er i ferd med å forvitre i så sterk grad at skolen må ta på seg helt nye oppgaver. Disse oppgavene måtte gå ut på å styrke barnas generelle erfaringsgrunnlag, både sosialt og kroppslig og av grunnleggende fenomen i verden omkring. Når det gjelder ungdomsskolen og videregående skole, blir oppgavene mer avgrenset, men de vil etter min oppfatning måtte innebære en vesentlig omlegging av undervisningen.

Elevene vil gjennom sin egen aktivitet måtte skape motstykket til bevegelsen og intensiteten som teknologien formidler. Stoffpresentasjonen i skolen er i stor grad preget av siste ledd i kunnskapskjeden, slik dette framstår for eksempel i lærebøker. Det må skje en forskyvning av fokus i undervisningen fra kunnskapsinnlæring til hele prosessen fra erfaring til kunnskap. Ved siden av en økt egenaktivitet vil det innebære at elevene kan identifisere seg sterkere med kunnskapen de tilegner seg. En kan hevde at nettopp i en postmoderne tid, da identiteter skiftes nesten slik en skifter klær, vil det være avgjørende at elevene får anledning til å gå i dybden av fenomenene i størst mulig grad. En undersøkelse fra 14 stater i USA: «Closing the Achievement Gap» viser for eksempel hvordan egenaktivitet i en undervisning basert på tverrfaglighet i arbeid med natur i nærmiljøet ikke bare økte elevenes entusiasme og deltagelse i undervisningen. Også de faglige prestasjonene ble forbedret. Resultatene fra denne undersøkelsen berører også et annet område. Elevenes avhengighet av intensitet og bevegelse kan imøtekommes ved at arbeidsformen i skolen forskyves i retning av mer samarbeid, både elevene imellom og mellom elever og lærer(e). En sterkere orientering mot egen erfaring kan skje nettopp gjennom en forsterkning av det sosiale elementet i skolen. Ved siden av å gi inspirasjon i det faglige, kan det sosiale i skolehverdagen etter hvert framstå som et stadig viktigere selvstendig element. De erfaringene av motstand og egenaktivitet som svekkes gjennom teknologien, kan til dels kompenseres gjennom utfordringene som ligger i et utviklende samarbeid. Det sosiale området framstår som en strøm av møter der elevene selv må skape aktivitet, bevegelse og lære å mestre sosial motstand - og med lærerne som forbilder.