Teknologioptimismens nederlag

Vi skal fortsette å være forsiktige optimister på teknologiens vegne, men vi har ikke råd til å fortie debatten om politikk, prioriteringer og økonomisk omlegging.

RADIKAL OMVELTNING: «Å bygge et nytt samfunn basert på noe annet enn å rasere natur og brenne hydrokarboner, er enda mer radikalt enn det engang var å si at Europas stormakter kunne bygge økonomien sin på et samfunn uten slaver. Og akkurat som datidas aktivister, vet vi at denne radikale ideen ikke bare er en drøm», skriver kronfikkforfatteren. Foto: Tomm W. Christiansen
RADIKAL OMVELTNING: «Å bygge et nytt samfunn basert på noe annet enn å rasere natur og brenne hydrokarboner, er enda mer radikalt enn det engang var å si at Europas stormakter kunne bygge økonomien sin på et samfunn uten slaver. Og akkurat som datidas aktivister, vet vi at denne radikale ideen ikke bare er en drøm», skriver kronfikkforfatteren. Foto: Tomm W. ChristiansenVis mer
Debattinnlegg

To store ting har skjedd denne høsten, som bør ryste miljødebatten: Miljøpartiet De Grønnes gjennombrudd, og den endelige fallitten til CO2-deponeringsprosjektet på Mongstad. Den ene representerer gjennombruddet for en form for miljøvern som lenge har vært utskjelt. Den andre representerer et nederlag for en form for miljøvern som lenge har vært bejublet. CO2-månelandingen på Mongstad var en varslet fallitt. Hva brast så høyt? Ikke bare prosjektet, men kanskje også noen av illusjonene som har omkranset det: Teknologioptimismen - ideen om teknologisk utvikling som et trylleformular som gjør valg, prioriteringer og offervilje unødvendig i miljøkampen. Når Norge har økt CO2-utslippene, økt forbruket av varer og strøm, og økt råkjøret mot oljeressurser, har teknologioptimisme vært Norges grønne fikenblad.

Det bør ikke være noen motsetning mellom teknologisk utvikling og politisk endring. Men trenden de siste årene har vært å sette dem opp mot hverandre. Mens miljøvernere som ønsket seg forbruksreduksjon og strenge reguleringer ble ansett som urealistiske, var teknologioptimisme realistisk og pragmatisk - og ikke minst behagelig. I vår kunne Statens institutt for forbruksforskning melde at det norske miljøengasjementet i stor grad har blitt erstattet av teknologioptimisme. Forbrukernes syn på seg selv som en del av løsningene på miljøproblemene har falt markant, mens teknologioptimismen øker. Vi trenger ikke være en del av løsningen, teknologien fikser biffen. Dersom denne ideologien hadde vært utbredt på 1800-tallet, ville kanskje aktivistene som kjempet mot slaveri i Storbritannia heller ha satset på å utvikle nye innhøstingsmaskiner til plantasjene. Det var jo naivt å tro at selve grunnlaget for den vestlige verdens rikdom kunne avskaffes gjennom politiske løsninger, eller hva? Hva er vitsen med å jobbe for noe politisk umulig når man heller kan gjøre slaveri utdatert og unødvendig?

Men som den mislykkede månelandinga er et eksempel på, kan teknologioptimisme alene dessverre være minst like naivt, minst like urealistisk som noen endring av menneskelig atferd. Teknologiutvikling følger ikke deadlines. Gjennombrudd kommer ikke automatisk hvis man bevilger mer penger. Og gigantiske teknologiprosjekter kan være sårbare dersom de nedprioriteres eller vanskjøttes. Store deler av norsk miljøbevegelse har vært kritiske til Mongstad, særlig til at gasskraft ble bygd uten rensing. Men i kritikken av kollapsen skinner et teknologioptimistisk perspektiv gjennom blant sentrale aktører: «Det er ikke månelanding som er umulig, det er mannskapet som var for dårlig», hevdet miljøstiftelsen Zero. Også Bellona skyldte på Ola Borten Moes styring. Men var det ikke naivt å ta utgangspunkt i at mannskapet ikke kan være dårlig, og at politikere ikke kan krølle til prosjektet?

Mange har påpekt problemet med et ensidig fokus på teknologi. Anders Skonhoft, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU oppsummerte problemet i en artikkel i 2009: «Målsettingen om redusert klimagassutslipp og økonomisk vekst er (…) ikke forenlige. Teknologioptimismen mangler realisme og er overdreven.» Naturligvis er alle forslag for å løse vår tids største problem sårbare for anklager om å være urealistiske og overdrevne. Men mens diskusjoner om forbruk og økonomisk omlegging har blitt forkasta, har teknologisk utvikling blitt det eneste innholdet i de fleste miljøpolitiske festtaler, både fra vår avtroppende og vår påtroppende statsminister. Ideelt sett burde disse løsningene dra i tospann. Og det er håp for at den andre hesten i dette tospannet kan komme seg på beina igjen.

Miljøpartiet De Grønne har fått sitt gjennombrudd på Stortinget. Det er liten tvil om at blokkuavhengighet og regjeringsslitasje hos et tradisjonelt miljøparti som SV forklarer mye, men vi bør ikke overse hva slags budskap de har klart å selge til sine velgere. De grønne har klart å tilby noe miljøbevegelsen lenge har underkommunisert: den grønne visjonen, den grønne drømmen, og de tøffe prioriteringene som trengs for å realisere den. Man kan le av utspill om å skru norsk forbruk tilbake til 80-tallet, men det er forfriskende ærlig. Miljøpartiet tør å snakke om et forbruk som ikke lar seg opprettholde, der en frittalende brande som Frederic Hauge tier. Slagordet til den voksende miljøstiftelsen Zero er å være «for det vi er for». Et liknende mantra gikk igjen i Natur og Ungdom i min tid som medlem. Ingen liker jo vrange folk som alltid setter seg på bakbeina, og det gjelder å være realistisk og konstruktiv i politikken. Den gang var jeg glødende enig, men i dag er jeg mer usikker. Glemte vi å være for det vi virkelig er for: et annet og bedre samfunn, der vi ikke trenger å kjenne på det intense ubehaget med å leve i strid med all fornuft?

Norge er her i en særstilling: både Sverige og Danmark har redusert CO2-utslippene sine siden 1990. Norge har økt våre med 5,1 prosent. I Norge har strømforbruket per innbygger økt med minst 80 prosent siden 1970, og vi bygger ned store mengder uberørt natur for å mette etterspørselen. I Danmark har forbruket per innbygger vært så å si flatt i samme periode. Og norsk oljebransje blir stadig mer utemmet. Aldri har noen gitt så mange letetillatelser i en stortingsperiode som de rødgrønne har gitt siden 2009. Vi nærmer oss det samme uholdbare gapet mellom politikk og idealer som man fant før den første store grønne bølgen på 70-tallet. Igjen framstår det politiske landskapet som en ruvende grå blokk, som må sprenges av nye grønne tanker som framstår som naive og radikale, kanskje til og med sprø. De Grønne har turt å ta denne debatten, og attpåtil kommet på Stortinget.

Å bygge et nytt samfunn basert på noe annet enn å rasere natur og brenne hydrokarboner, er enda mer radikalt enn det engang var å si at Europas stormakter kunne bygge økonomien sin på et samfunn uten slaver. Og akkurat som datidas aktivister, vet vi at denne radikale ideen ikke bare er en drøm, men en visjon for en utvikling som er nødvendig og uunngåelig - og i tråd med vår moralske overbevisning. Bærekraft er unngåelig, spørsmålet er om vi oppnår det på våre egne premisser. De grønnes gjennombrudd bør inspirere framveksten av en ny, kraftig grein i den norske miljødebatten, fra en stump som sto i fare for å visne bort. Vi skal naturligvis fortsette å være forsiktige optimister på teknologiens vegne, men vi har ikke råd til å fortie debatten om politikk, prioriteringer og økonomisk omlegging.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.