Tekst og forfattere

«Stadig oftere står forfatterintervju og omtale side om side med anmeldelsen av forfatterens bok.»

Vi kjenner omtalejournalistikkens vanlige praksis. Debutanten Heidi Linde har skrevet en roman om en person med hemmeligheter. Følgelig spør Dagbladet henne (29. juli): «Har du, som Jenny, hemmeligheter?» Og en tilsynelatende oppegående forfatter reduseres til et: «Ja, noen små hemmeligheter har jeg nok, gliser Heidi.» Så vet vi det.

Kulturjournalistikken har gjort oss vant til slike intetsigende koblinger mellom forfatterperson og tekst. Men de våkne lesere av både Dagbladets og Aftenpostens kultursider vil i det siste også ha merket seg en annen iscenesettelse av forholdet forfatterperson og tekst. Stadig oftere står forfatterintervju og omtale side om side med anmeldelsen av forfatterens bok.

Hva slags inntrykk gjør dette på avisleseren? Det er farlig å generalisere om leseren som om hun var én. Men for mange vil nok betydningen av forfatterens person og synspunkter være tungtveiende. Mange av leserne vil legge større vekt på hva slags inntrykk intervjuobjektet gjorde enn på hva en anmelder de har mer eller mindre tillit til, har skrevet - hvis de kommer så langt som til anmeldelsen. Og hva fester man lit til de gangene det oppstår en konflikt mellom omtale og anmeldelse? Hva husker man best etter et par uker? Her vil vår mediekulturs krav til autentisitet antagelig føre mange atskillig nærmere forfatterens kvaliteter enn tekstens.

Tematikken kan føres inn på litteraturkritikkens område, slik formannen i Den norske Forfatterforening, Geir Pollen, gjør det i Morgenbladet (16.- 22. august). I artikkelen «Hvem tar du på når du tar meg på ordet?» går han i rette med kritikernes biografiske lesninger av sin roman «Når den gule solen brenner».

Pollen innrømmer at han har villet «iscenesette meg selv, som romanperson» og at han har vært interessert i hva slags energier denne «faktiske og fiktive biografien» kan utløse. Samtidig angriper han koblingene fra forfatterens liv til hans verk, og mener litteraturkritikerne er primitive lesere med kikkertendenser.

Jeg har sympati med Pollens prosjekt, selv om jeg ikke kan følge det til veis ende. Prosjektet oppfatter jeg som et oppgjør med de mest reduktive biografiske lesemåter, hvor teksten kun blir interessant i den grad den synes å stemme med forfatterens sikkert umåtelig spennende tilværelse. Ut fra en slik tankegang vil det formodentlig være den selvbiografiske litteraturens mål at biografi og tekst går opp i en høyere enhet. Samtidig tar Pollen et oppgjør med forfatterpersonens betydning i norsk litterær offentlighet i dag, og implisitt med betydningen av forfatteres image- og merkevarebygging og medienes forhold til disse.

Veis ende i Pollens artikkel er imidlertid en innsigelse mot at norske kritikere lar seg distrahere av «ting som ligger utenfor teksten og ikke har noe med litteratur å gjøre». Og det er her jeg får problemer.

Pollen tilhører kan hende den første norske forfattergenerasjon som er blitt et offer for norsk litteraturvitenskap. Den hjemlige litteraturvitenskaps doxa så sent som på 1980- og 90-tallet, om den totale atskillelse mellom forfatter og verk, har ikke bare blitt overtatt av en generasjon studenter, men også av en generasjon skoleflinke forfattere (og da erkjenner jeg at disse to kategoriene ofte har overlappet).

I litteraturvitenskapen internasjonalt har derimot kontekst igjen for lengst blitt relevant. De siste par tiårene har man sett en «return to history» og en «return to context» som uunngåelig har innbefattet forfatteren.

Nå er ikke Pollens artikkel «litteratur», men jeg tror at denne artikkelens publiseringskontekst i seg selv viser hvor vanskelig det er, selv for den sterkeste tekst, å stå alene. Jeg leser Pollens artikkel i en ukeavis som heter Morgenbladet. Det gir meg visse forventninger om intellektuell og politisk profil. Og midt i denne artikkelen om den virkelige forfatters totale fravær fra sin tekst, stirrer Pollen mot meg med et svært myndig blikk fra et gigantisk foto. Det kan jeg vanskelig ignorere. Kanskje vil fremtidens litteraturhistorikere også merke seg at Pollen i beskrivelsen av sitt anliggende assosierer seg med Strindberg og Hamsun. Det er en iscenesettelse leseren kan komme til å bære med seg til lesningen av Pollens neste bok. Det kan endatil fungere som en selvkanoniserende gest.

Det får være nok. Både lignende og andre typer «ekstralitterære» ingredienser vil alltid ha en uunngåelig relasjon til litteraturen. Nettopp i en tid da utforskningen av litteraturen som kategori - i spennet mellom selvbiografi og fiksjon, men også i dens forhold til andre teksttyper - viser at den både er sårbar og vanskelig definerbar, blir det dessuten vanskelig for leseren å nøye seg med Pollens konstatering av at bare et verk «er litteratur», er forfatterens biografi ikke interessant.

Pollen opptar en tradisjonell modernistisk positur. Altså: «Kjære lesere, ikke vær så naive at dere bryr dere med meg. Jeg har ingenting med teksten å gjøre.» Flaubert ville være Gud i sitt univers, uten å være synlig, og Joyce og T.S. Eliot formulerte lignende minneverdige sentenser om egen objektivitet og fravær fra verket. Tankegangen nådde sitt historiske klimaks med Roland Barthes' artikkel om forfatterens død (1968).

Barthes' rituelle avlivning av forfatteren hadde konsekvenser for litteraturteorien og litteraturkritikken. Når forfatteren ble borte, kunne de profesjonelle leserne danse på bordet. Men for vanlige lesere var forfatteren fremdeles høyst levende. Da, som nå, inngår han i de forventninger de møter teksten med.

Michel Foucault påpekte da også raskt at Barthes' forfatterløse tekst overså viktige aspekter ved forfatterfunksjonen i kulturen. Og de litteraturforskere som de siste tiårene har jobbet innenfor relativt nye retninger som feministisk, nyhistorisk, bokhistorisk, «gay» og postkolonial litteraturforskning, har slett ikke funnet forfatterens biografi irrelevant. Den gir i det minste et tilnærmingspunkt for å etablere viktige historiske og kulturelle kontekster. Dessuten: hvis vi avviser muligheten for de store totaliserende fortellinger, må vi også utfordre ideen om at man kan skape seg en fraværende subjektivitet.

Det er grunn til å diskutere hele dette sakskomplekset. Hvordan kan man gjøre forfatterens forhold til teksten kritisk relevant? Er balansen i forholdet forfatter/tekst blitt et problem? Har presentasjonskunsten blitt vår fremste kunstform? Eller mer nøytralt og overordnet: I hvilken grad reflekterer den norske litterære offentligheten over disse spørsmålene, og over hvordan litteraturen formidles og kanoniseres?

Jeg øyner altså en blindsone i Pollens refleksjoner over sin egen tekst. Pollen angriper «den biografiske vendingen» i litteraturen. Men samtidig plasserer han seg uvilkårlig i dette terrenget ved selv å velge å skrive så vidt selvbiografisk. Det siste kan lett oppfattes som en entydig invitt i vårt mediesamfunn, hvor forfatterens person nettopp omfattes med slik interesse.

Det denne eventuelle «(selv)biografiske vendingen», eller ideen om å «skrive sitt liv», har gjort, er nettopp å utfordre den forfattermodell litteraturviterne en stund konstruerte. Forholdet mellom forfatter og tekst settes i spill på en måte som slett ikke er enkel, og som nok kan sette teksten i fare. Men konsekvensen er at forfatteren situeres, som et historisk fenomen med en relasjon til sitt verk.

Man kan muligens more seg over det paradoksale i at en formann i Forfatterforeningen aktivt forsøker å få oppmerksomheten bort fra de han leder. Men Pollen er en reflektert forfatter hvis hovedmål er viktig: nemlig å tale tekstens sak i en mediekultur og en litterær offentlighet som preges av forfatterfetisjisme. Allikevel vil jeg argumentere for en mer nyansert mellomposisjon: Forfatteren er slett ikke død eller irrelevant for teksten, men det kan likevel være i den litterære offentlighetens interesse at forfatterens livaktighet ikke får overdreven oppmerksomhet.