Tekst og musikk fra Lou Reed

Lou Reed er klar med ny cd og tekstsamling. Da Dagbladet møtte rock-legenden i Stockholm, ville han heller snakke om skiløpere enn om sine erfaringer med elektrosjokk.

STOCKHOLM (Dagbladet): Lou Reed (57) er mindre og tynnere enn ventet. Han beveger seg litt forsiktig, går liksom på glass. Det svarte håret er fortsatt svart, med noen få strøk av grått. Skinnjakka er like svart, og den mørke høyhalseren skjuler en aldri så liten borgermage. Det eneste som skinner på mannen er en beltespenne i en stil som kunne vært lagd etter mønster av norsk rosemaling. Han ser litt usikkert foran seg og kikker ut vinduet på Grand Hotel, over mot Kungsholmen, der en absurd skiløype snor seg opp langs gata rundt Slottet midt i den ellers snøløse, grå byen.

- Jeg har sittet her hele helga og sett på disse skiløperne, sier han.

- Var det morsomt?

- Det er fascinerende hvordan de løper oppover hele tida. Men jeg tror ikke det er noe for meg, svarer Lou Reed.

- Det er kanskje ikke så mange langrenn som arrangeres i New York City?

- I det siste har det vært veldig få.

Lou Reed lar et tynt smil lage sprekker i den hvite, lerrets-tjukke ansiktshuden. Han kikker framfor seg med de stirrende, svarte øynene som i 35 år har vært hans vindu mot verden, et stoisk blikk som liksom er hinsides både angst og begeistring. Han smiler enda bredere, men litt vantro når Marit Karlsen fra NRK betror ham at hun i sin tid leverte en av tekstene hans som engelsk stil. Karlsen legger på litt og sier at hun ble utvist fra skolen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Beleilig for deg, sier han. - Å legge skylda på meg.

Plate og bok

Mens han har vært i Stockholm, har Lou Reed deltatt i en time med tai chi, kinesisk skyggefekting. Han har også besøkt et japansk helsesenter utenfor byen, men egentlig er han her for å fortelle nordiske journalister om det kraftfulle, nye albumet «Ecstasy», som skal ut på markedet om noen uker. Samtidig utgir Reed sine samlede tekster i den 469 sider lange, elegante boka «Pass Thru Fire». Reed ønsker å få fram at han både er musiker og poet.

Ingen som har fulgt hans karriere gjennom fem år med den legendariske gruppa Velvet Underground (1965- 1970) og deretter 21 soloalbum, er i tvil om at Reed er en av de virkelig store rockpoetene.

Helt fra starten av vakte Reed oppsikt med suggererende tekster som gjenspeilte et New York-liv fjernt fra hippiesamtidas fred-og-blomster-romantikk. De råskårne, nervesitrende visjonene Reed mante fram, speilet en verden av urbane outsidere som tidligere ikke hadde vært tema i rocken.

- Tekstene var verken nye eller sjokkerende, sier Reed. - Hvordan kunne de være det? William Burroughs hadde utgitt «Naken lunsj». Allen Ginsberg hadde utgitt «Howl». Nelson Algren hadde skrevet «The Man With The Golden Arm». Romanen «Venus In Furs», som jeg lagde en sangversjon av, hadde vært ute på markedet i mer enn hundre år.

- Du har sagt at din største inspirasjonskilde var Raymond Chandler?

- Chandlers bruk av språket var enestående. Så enkelt. Så utrolig visuelt. Han skapte noen fabelaktige metaforer. Han kunne skrive: «The blonde was as pleasant as a split lip.» Blondinen var like hyggelig som en sprukken leppe. Det er lekkert. Han brukte enkle ord som alle kjenner. Men ingen hadde satt dem sammen på den måten før. Det var et språk som var ideelt for rock'n'roll.

- En stor roman

- Du sammenlikner dine egne rockalbum med romaner?

- De henger sammen. Jeg ser på dem som kapitler til en stor roman. En lang, rett linje. Det blir enda tydeligere i «Pass Thru Fire», der alle platene følger etter hverandre. Noen har spurt hvorfor jeg ikke har samlet tekstene tematisk. De har ikke skjønt noen ting. Til sammen utgjør de en stor fortelling.

Elektrosjokk

I likhet med fem år gamle Jenny i teksten til sangen «Rock'n'-roll» er Lou Reed sikker på at han ble frelst av rock'n'roll.

Han var ikke noe enkelt barn, men han vil ikke snakke om elektrosjokkbehandingen foreldrene skal ha utsatt ham for i tenårene for å kurere ham for diverse lyster - hvorav rock, lyrikk og homofili var de mest uttalte.

Men ingenting hjalp. Kunst ble Lou Reeds vern mot verden.

I Stockholm vil journalistene vite alt mulig rart, men Reed er lite villig til å komme med åndfullheter. Han svarer knapt og kontant, som de hoggende gitarriffene som særpreger de mest krasse låtene hans. Hvem handler tekstene dine om? Om alle - inkludert meg selv. Hvordan vurderer du dine tidligste tekster? Ikke i det hele tatt. Jeg bare registrerer dem. Hva handler «Ecstasy» om? Om ekstase, i forskjellige former.

Er alt håp om kjærlighet dødt? Absolutt ikke. Selv om det er håpløst, prøver vi igjen. Alltid igjen. Er du en religiøs person?

Slike spørsmål svarer jeg ikke på, sier Reed, lettere likegyldig. Han er mer interessert i Marit Karlsen:

- Du lyver, sier han. - Det er ikke sant at du ble utvist. Reed smiler og kniper munnen sammen, men han får ikke fred.

President?


- Hvem bør bli amerikansk president?

- Alt er bedre enn det som er nå. Jeg skulle ønske det var noen man kunne stemme på. Men hvem er sterk nok, kreativ nok, visjonær nok? Jeg, kanskje? Nei, det ville bli kjedelig. Jeg ville ha ordnet opp i alle problemer i løpet av en uke.

- Er tekstene dine et forsøk på å gjenoppleve fortida?

- Kanskje. Jeg vil ikke bekrefte teorier om hva tekstene mine betyr. La meg heller si det slik: I romanen «The Sheltering Sky» av Paul Bowles sier en marokkaner: «I vår religion er livet som å klatre opp et evig brattheng. Du må alltid se framover. Ser du deg tilbake, blir du kvalm.»

<B>BOK OG PLATE:</B> - Jeg ser på platene mine som kapitler til en stor roman, sier Lou Reed.