Jeg så en fjernsynsfilm om to norske gutter som hadde satt seg fore å ro over Atlanteren. Emnet interesserer meg. Men det var en hake ved tv-prosjektet: Hver gang  guttene (som begge var fra det nordafjelske) og deres familie skulle uttale seg, var det periodevis plent umulig å forstå hva de sa.

Artikulasjon, taletempo og diksjon var tidvis nærmest parodisk;  tydeligvis hadde ingen minnet om at det som ble sagt, skulle formidles i en riksdekkende tv-sending.

Det burde vært åpenbart for enhver at her trengtes det teksting. Men akk nei, noe slikt ville være et eklatant brudd med et av NRKs helligste prinsipper: Norske dialekter skal ikke skal ikke tekstes  for folk med normal hørsel. Folk skal værsgod forstå alle dialektale,  sosiolektale og idiolektale varieteter.Da får det ikke hjelpe at store deler av programmet går hus forbi, slik som i dette tilfellet. Et prinsipp er et prinsipp.

En usedvanlig sprek 94-årig krigsseiler opptrådte i et tv-program med sin interessante historie. Men hva taletydelighet angår, lot programmet meget tilbake å ønske. Selv jeg, som er vant til å lytte til atskillige varianter av norsk talemål, måtte anstrenge meg for å følge med i hovedpersonens tale. Kort sagt, situasjonen ropte på teksting. Men nei, NRK vil ikke —  av prinsipielle grunner — tekste norsk tale. Lytterne får heller sitte der og måpe.