Tekstlige fakta og etiske krav

DAGBLADETS BOKANMELDER

Tore Rem ber meg i søndagens avis (03.10) om å utdype noe jeg sa i et intervju om Bodil Stenseths Pakten uken før. La meg da sitere direkte fra fortsettelsen av intervjuet, som avisen bragte i sterkt forkortet form. Det dreier seg om sjanger: «Bodil Stenseth har gjentatte ganger understreket at dette ikke er en biografi. Dermed gjelder ikke de samme krav til fullstendighet, selv om dét til etterrettelighet selvfølgelig gjelder uansett. Rem kan neppe bebreides at han ikke har lest de delene av et intervju som hans avis valgte å kutte vekk (til fordel for et bilde av en meget pen filmstjerne, det skal sies). Men forlagsredaktøren har altså ikke vært ute etter å «fri seg fra kravene til etterrettelighet og dokumentasjon». Rem kunne ha vært spart for sin pompøse uro over det intellektuelle og moralske forfall ikke bare hos undertegnede, men i hele Aschehoug forlag. Som kritiker er Rem heller ikke mer «vingestekket» enn at han åpenbart mener nøyaktig hva som passer ham. Og han mener mye og sterkt. Saklighet og evne til balansert fremstilling regnes likevel normalt som en fordel.

ANMELDERE

forutsettes ikke bare å være særlig observante lesere. Et viktig krav er også å kunne sitere nøyaktig og med rimelig sans for sammenhengen. La oss ta et eksempel, nemlig dødsårsaken til Edvard Munchs bror Andreas, der Stenseths fremstilling er blitt hengt ut til skrekk og advarsel: Her tillegger Rem Stenseth den oppfatning at Andreas Munch «antagelig begikk selvmord».

Dette er en forvrengning. Stenseth gjennomgår de ulike kildene og påpeker at de spriker. Hun omtaler også den kilden som hevder at Andreas kunne ha overlevd om han ikke hadde avslått å få tilsyn før det var for sent. Stenseth sier at Andreas i så fall «kan ha tatt sitt eget liv». Dette er faktisk noe annet enn å påstå at han «antagelig begikk selvmord» - bare smak på forskjellen.

I søndagens debattinnlegg forvrenger Rem forfatteren ytterligere, i en grad som gjør det nærliggende å bruke anmelderens egne ha-stemte ord: «Er det for mye å be om litt etikk, takk?» Han mener nå at forfatter og forlag ikke i tilstrekkelig grad har gjort det klart at boken ikke er en biografi, og Rem bringer sitater som skal godtgjøre hans påstand.

BLANT DE

sitatene han kunne ha bragt (fra samme passasje) er imidlertid følgende: «Hensikten med min nærgående studie av det private liv i Munch-familien og familiemedlemmenes forhold seg imellom, er ikke bare å bidra til en dypere forståelse av Edvard Munch som menneske og kunstner, men også å reflektere over familiens vilkår og rolle for hundre og femti år siden og i dag.» Eller dette: «Likevel er det uriktig å kalle boken er Munch-biografi; dertil er kildetilfanget mitt altfor snevert. Bildet jeg tegner av Edvard Munch er ikke fyllestgjørende; det er de familiehistoriske og mentalitetshistoriske konturene jeg streker opp og feltene jeg fyller ut i hans portrett.»

STORT TYDELIGERE

kunne forfatteren neppe ha avslått å inngå noen «biografisk pakt» med leseren. (Forresten: «Pakt? Hvilken pakt?! Sludder. Hvor er bevisene?») «Den biografiske pakt» er et litteratursosiologisk begrep som blant annet tematiserer sjangersignalene som ligger i utenomtekstlige faktorer som bokens utstyr, forlagspresentasjon osv. Av forlaget er Pakten konsekvent blitt presentert under merkelappen «Kultur» og ikke «Biografi, erindringer».

Men medias - og særlig Dagbladets - håndtering av «Stenseths nye Munch-biografi» later her til å ha skapt det Rem kaller et «tekstlig faktum»: Pakten er blitt gjort til en biografi. Og da hjelper det lite å protestere, om jeg forstår Rem rett.

Dette med etikk er jammen ikke lett, det heller. Rems antydning om at Atle Næss egentlig stiller seg mer kritisk til Bodil Stenseths fremstilling enn han selv har gitt uttrykk for, viser hvor vanskelig det kan være. Og hvor lett man kan bli stående æreløs tilbake.