PROBLEMER: Da Telenor ble kalt inn på teppet til næringsministeren og Svein Aaser møtte Monica Mæland.
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
PROBLEMER: Da Telenor ble kalt inn på teppet til næringsministeren og Svein Aaser møtte Monica Mæland. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Telenor og ned

Staten burde vært opptatt av mer enn kvinner i Telenor, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Det har vært ei god uke for Telenor. Telegiganten har bare vært beskyldt for å fortelle hvite løgner om ansettelsen av ny konsernsjef. For å ha et råttent kvinnesyn og generelt gi blaffen i hva største eier måtte mene.

Det er ingenting. Resten av tida er Telenor utsatt for virkelig grove beskyldninger.

Send en faks, som det blir sagt om næringsministerens refs for ikke å ha vurdert kvinnelige kandidater seriøst til toppjobben, så gammeldags og uviktig synes de kvinnemaset er. Den slags sosialdemokratiske øvelser har ikke en internasjonal telegigant tid til.

Og det kan Telenor ha rett i. Når du står til knes i en av de mest alvorlige korrupsjonsanklagene i norsk historie, blir slike hensyn små. Stormen i pressen siste uke, er som en mild bris sammenliknet med amerikanske børsmyndigheters vrede i Vimpelcom-saken. Hva så om konsernsjefen har skrytt på seg en bachelorgrad, hvis han er mannen som kan styre selskapet gjennom sin tøffeste krise?

Vimpelcom, hvor Telenor er deleier, er under etterforskning i flere land for grov korrupsjon i Usbekistan. Selskapet skal ha overført 600 millioner kroner til postboksselskapet Takilant, som har tilknytning til diktatordatter Gulnara Kamirova, i bytte for lisenser. Et helt kobbel av tidligere og nåværende Telenor-topper er innkalt til høring i Stortinget for å finne ut hva de visste om transaksjonene. Høringen ble utsatt etter henvendelse fra riksadvokaten, som mente den kunne ødelegge etterforskningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Svein Aaser måtte nylig gå av som styreleder da det ble kjent at Telenor hadde holdt tilbake viktig informasjon fra næringsministeren og kontrollkomiteen. Som man skjønner har Telenor problemer med mer enn kjønnsbalansen.

Nå antydes det fra Aaser og kommentatorer at noen er ute etter Telenor. Teleselskapet er blitt statens hakkekylling. Forfølgelsen begynte angivelig med kjøret mot Jon Fredrik Baksaas og hans rause opsjonsavtale allerede i 2002, og siden har det gått slag i slag. Telenor kan knapt kutte et hjørne uten at det blir oppslag i mediene, og politikerne hiver seg på.

Det er urettferdig, sies det. Telenor er jo en av næringslivets største internasjonale suksesser, et flaggskip som fosser fram i det store utland, som er på topp i alle rangeringer som teller, og som ikke minst har tjent enormt med penger for sine eiere. Og så henger de seg opp i bagateller, som om Telenor fortsatt er en liten statsbedrift. Makan!

Sårheten over å bli kalt inn på tepper i departement og storting er merkbar. Man er da børsnotert både her og der, på selveste New York-børsen, og så må man stå skolerett for en tilfeldig minister og en gjeng folkevalgte som knapt har jobbet i ei pølsebod. Er de klar over hvor stort dette er?

Det sies til og med høyt når Mæland har meninger om ansettelsen av ny konsernsjef. Dette er for stort til å eksperimentere med en kvinne. Siden vi ikke kan klone Baksaas, får vi ta en som likner.

Et av hovedkriteriene for den nye konsernsjefen er politisk teft. Det er mulig punktet ble føyd til i erkjennelsen av at det har vært mangelvare. De siste åra har det vært flere feider mellom Telenor og hovedeier. Da Trond Giske blandet seg inn i Telenors medvirkning til salget av TV2, endte det i en offentlig krangel med daværende styreleder Harald Norvik, som gikk av etter å ha kritisert Giskes opptreden i krasse ordelag.

Det var flere enn Norvik som mente Giske hadde vært uryddig. Men enten Telenor liker det eller ei, må konsernet leve med å ha næringsministeren som generalforsamling og ta med politikken i regnskapet. De ulempene det fører med seg i form av offentlig søkelys og innblanding, veies glatt opp av fordelene både her hjemme og ute.

Spørsmålet er snarere hva staten risikerer som eier når et norsk flaggskip ekspanderer i ukjent farvann. Da Telenor sammen med svenske Eriksson fikk trøbbel i Bangladesh for grove brudd på arbeidsmiljøloven hos underleverandører, sa en Eriksson-sjef i en TV-dokumentar litt oppgitt: Dette er jo ikke akkurat Sverige.

Det meste i Telenors portefølje er heller ikke Norge. Korrupsjonsanklager bør ikke komme som ei bombe når man går inn i et gjennomkorrupt regime. Det kan virke som regjeringer har lukket øynene for at selskaper med norsk flagg på brystet, som heies fram av det offisielle Norge med kongelige i spissen, krysser grenser på mer enn en måte. Så lenge pengene har strømmet inn, har Telenor fått gjøre som de vil.

Det fikk de selvsagt også i valg av konsernsjef. Næringsministeren kan bare protestere for all verden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook