Temmelig dødfødt

Og nå: Nekrofili. En film om denne lite påaktede legningen har gått smertefritt gjennom kontrollen. Greit nok. «Kissed» fins ikke spekulativ.

Men det er ikke i seg selv noen kvalitetsgaranti. Lynne Stopkewichs spillefilmdebut skal ha fått rosende omtale ved flere filmfestivaler med prestisje i bagasjen - bare så det er sagt. Etter alt å dømme er dette en studie av et vart pikesinn med - for de fleste - mysteriøse irrganger. Den er bare så overspent pretensiøs.

Sandra (Molly Parker) har vært fascinert av døden siden hun var barn. I voksen alder tar hun seg jobb på begravelsesbyrå og gir seg til å studere balsamering. Hun møter legestudenten Matt (Peter Outerbridge) og forteller ham om sin omgang med likene, en opplysning han tar med imponerende fatning. På den annen side tror ikke Matt på ekteskapet, heller. En skikkelig uortodoks fyr, altså, som raskt blir oppslukt av vår venninne. Han vil at hun skal elske ham. Så kan hun det?

De som venter seg pirrende scener fra likkjelleren, kan bare bli hjemme. Den kjønnslige siden av saken blir i «Kissed» meget diskré framstilt, og på fotosiden er lyset brukt riktig lekkert. Men det er en film som presenterer et fenomen uten å gi innsikt i det, og som i et dramatisk crescendo beveger seg på grensen til det latterlige.

Det hjelper ikke at Peter er en søt gutt, for noen stor skuespiller er han ikke - og stilt overfor kjæresteparets sluttlige utskeielser opplever man mer distansert vantro enn engasjement. Kort sagt en hul historie i pen innpakning. Et utenlandsk magasin har festlig nok kalt verket «en film å dø for». Det må finnes andre måter å ha det gøy på.