VENNSKAP: Når nettet er en forlengelse av "virkeligheten" er det som skjer der "ekte". Inkludert vennskapene og sosialt liv. Foto: Maskot / NTB Scanpix
VENNSKAP: Når nettet er en forlengelse av "virkeligheten" er det som skjer der "ekte". Inkludert vennskapene og sosialt liv. Foto: Maskot / NTB ScanpixVis mer

Tenåringen din er ikke kriminell på internett

Kulturkrasjet mellom de som ser på internett som et fremmed land, og de som ser på internett som en forlengelse av virkeligheten får noen besynderlige utslag.

Meninger

«Hei, jeg heter Oda og jeg kommer fra internett.» Denne vitsen drar jeg når jeg presenterer meg i sammenhenger der sånt er naturlig. Det meste av jobben min har handler om nettkultur, nettdebatt, sosiale medier, og det som kan kalles for «forefallende internett» i Dagbladet. Jeg er, i likhet med veldig mange andre, vokst opp på nettet, en virtuell innfødt. Litt før slikt var helt vanlig hos alle ungdommer, som det er nå. Sjefen min ble litt skuffet over at jeg ikke traff mannen min i et chatroom. Drepende for nerdekredibiliteten.

Denne bakgrunnen fører innimellom til et lite kulturkrasj når jeg treffer «digitale innvandrere». Spesifikt i synet på om det som skjer på internett er «virkelig» eller ikke. Og, om skjermtid teller som «ekte» tid. Et kulturkrasj som innimellom glemmes når jeg skriver eller snakker om ungdom og livsmestring i forbindelse med boka mi om det samme tema. Anbefaler jeg VIRKELIG ungdom, som sliter med å finne venner, om å dra på internett? Og, råder jeg ungdom som har psykiske vansker til å spille dataspill?

Vel. Nei. Jeg anbefaler ungdommen å finne sosiale arenaer der de treffer folk de har noe til felles med, tilbringe tid med venner på en måte som er mulig, selv om du kanskje ikke vil eller kan gå ut i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordi internett teller som et sted. Chat er like mye kommunikasjon som en sms. Ingenting kan erstatte er KLEM selvfølgelig, men at en runde warcraft eller league of legends med kompiser ville virke som noe som absolutt ikke kunne være noe positivt for noen. Eller telle som sosial omgang. Det hadde jeg helt glemt.

Da det britiske National Crime Agency kom med advarsler om risikofaktorer for cyberkriminalitet hos ungdom hadde de ei liste som blant annet inneholdt «ujevn døgnrytme», «inntekt fra internett» og «interesse for koding». Eller: «Å være en litt nerdete tenåring med en youtube-kanal eller twitch-konto og reklameinntekter», som en del av oss vil kalle det i langt de fleste tilfeller.

En liste de fikk tyn for, siden å få ungdommer til å kode er et av skolens mål nå. En del lister for ekstremisme-faretegn hos ungdom inneholder punkter om å bruke mye tid på nett, endre klesdrakt og interesser og omgangskrets. Heldigvis spesifiserer noen, som f.eks. KRIPOS at det gjelder ekstremistiske nettsider og ekstremistgrupper. Ikke internettbruk i seg selv.

Og dette er litt viktig, for når Kenneth (15) på Innsøyutfjordsira ungdomsskole ikke finner seg venner der fordi han er den eneste av gutta som ikke spiller fotball, så er det fantastisk at han kan finne andre folk som deler hans interesser. Enten det er en musikksjanger, tegneserier, eller modellfly.

Om Kenneth i tillegg til å bruke mye tid på PC-en starter selge litt tegninger eller pokemonkort, eller får reklameinntekter fra ei nettside han lager, og på toppen av det begynner kle seg ut som en koreansk svartmetallartist, og kanskje avtaler å treffe noen folk fra internett på en samling neste sommer, så betyr det ikke at han står i fare for å bli kriminell eller «forsvinne inn i dataen».

Han har sannsynligvis bare funnet en vennekrets og utviklet en forferdelig motesans. (Som mange av oss gjorde.)

Når han sitter der og snakker med folka er han sosial. På en skjerm. Med vennene sine. På ekte.