STORHAUGS FORSVARER: Skal vi vurdere Hege Storhaug og Human Right Service sitt bidrag til offentligheten må vi forstå konteksten de ytrer seg i, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet
STORHAUGS FORSVARER: Skal vi vurdere Hege Storhaug og Human Right Service sitt bidrag til offentligheten må vi forstå konteksten de ytrer seg i, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: NINA HANSEN/DagbladetVis mer

Tendensiøst forsvar av Hege Storhaug fra Rolness

Kjetil Rolness tyr til løgn og bevisst villedning for å renvaske Hege Storhaug og Human Rights Service.

Kommentar

Kjetil Rolness mener min kritikk av både ham, Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS) «er nok et tegn på at venstresiden har mistet gangsynet på innvandringsfeltet.»

Jeg skal ikke forsvare hele venstresiden og dens forhold til innvandring. Og la det være sagt: Jeg er helt åpen for at deler av venstresida ikke er flinke nok til å ta innvandringens negative sider på alvor. Jeg har heller ingen problemer med å si at deler av kritikken Hege Storhaug møtes med verken er god eller spesielt lekker å lese.

Men det rettferdiggjør ikke den hyllesten av Hege Storhaug som Rolness har fått seg til å mane fram i Dagbladet den siste uka. Og det rettferdiggjør på ingen måte den uærlige kritikken han framsetter i sitt siste innlegg.

Tendensiøs framstilling La meg først svare på Rolness' løgnaktige framstilling av min kritikk.

«Blant kritikere av HRS har det ... ikke vært én innrømmelse å få. Bare mer av det samme», skriver Rolness. «[Aksel Braanen Sterris] linje overfor HRS er uforsonlig. Vi skal ikke lytte til dem, uansett hva de sier. De har slagside, gir støtte til fremmedfrykt, fortjener ingen plass i debatten. Hege Storhaug skal forbli en paria.» (mine uthevinger)

Det høres ikke bra ut. Men la oss se hva jeg faktisk skriver.

I kommentaren min til Rolness påstand om at «HRS [ikke bare er] skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam, men også statistikk og rapporter om befolkningsutvikling, samfunnsøkonomi og integrasjon» skriver jeg:

«Det har han rett i. HRS fremmer viktige perspektiver og setter innvandringen og Islams utfordringer på dagsorden. Det trengs.»

Og seinere: «Vi bør ikke avfeie alt HRS publiserer. Hver ytring bør vurderes for seg, og noe er definitivt bra.»

Når Rolness skal framstille mine perspektiver blir dette til: «Vi skal ikke lytte til dem, uansett hva de sier.»

Det er blank løgn fra den selverklært «sannhetssøkende» sosiologen.

Hyllest, ikke nyansering Det jeg reagerer på, da og nå, er Rolness' skjønnmaling. I sitt siste innlegg later han riktig nok som om han bare «drister» seg «til å nyansere det rådende skremmebildet av Hege Storhaug». Det høres unektelig moderat ut.

Men igjen vrir Rolness på sannheten. La oss gå til det opprinnelige innlegget. Der står det:

«Det er ingen tvil om at Storhaug er drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens framtid. Lite av det hun sier er saklig sett kontroversielt.» (mine uthevinger)

Ikke nok med det:

«Hadde Hege Storhaug viet sitt liv til å bekjempe overgrep og undertrykkelse i kristendommens navn, ville hun blitt hyllet av de samme anstendige menneskene som nå skyr henne eller klistrer henne til nazister og terrorister.»

Dette er ingen nyansering, men en hyllest av personen Hege Storhaug og det hun står for i den offentlige debatten.

Ekstreme ytringer er ikke relevant
Ser vi bort fra Rolness' uærlige forsøk på å framstille virkeligheten slik han ønsker den skal være, ligger det en mer substansiell uenighet i bunn. Den går ut på hvilke ytringer som er relevante for å vurdere Storhaug og HRS' virke i offentligheten.

Rolness ser ut til å mene at vi bør tolke Storhaug i beste mening. Vi bør ta hennes gjennomsnittlige meninger og vurdere dem isolert sett ut fra hvor vidt de stemmer overens med virkeligheten.

Storhaug har riktig nok «vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstenkning», forteller Rolness. «Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for "kultursviker". Det har hun unnskyldt, unnskyldt i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.»

Men dette er, ifølge ham, unntak vi ikke bør legge for mye vekt på. Og de fleste av de mest ekstreme ytringene er allerede beklaget. Det er derfor smålig å trekke dem fram.

Det er ikke bare smålig. Det å bruke noens ekstreme ytringer mot dem, er som å bedømme en hel folkegruppe (muslimer) ut fra deres mest ekstreme representanter (sic!), skal vi tro Rolness.

Ytringer er handlinger Jeg forstår at det å trekke fram de mest ekstreme ytringene som bevis kan virke lettvint. Men jeg vil si at det er høyst relevant for å vurdere deres virke.

Ytringer kan nemlig ikke tolkes i isolasjon.

Når Storhaug skriver at flyktningene vil bringe med seg 8000 IS-sympatisører, må vi forstå konteksten hun skriver i. Det er et åpenbart innspill i debatten om hva vi bør gjøre med flyktningene. Hvis vi skal stole på Storhaug er konklusjonen enkel: Steng grensene.

Dette er altså den mest relevante ytringen Storhaug kunne tenke på å komme med når folk flykter fra krig og drukner i Middelhavet.

I en slik situasjon blir det feil å vurdere ytringen som en hvilken som helst påstand. Den bidrar til å spre fremmedfrykt i en situasjon hvor folks liv står på spill. Det er svært problematisk og fortellende.

Når det i tillegg er snakk om en helt åpenbar feilaktig bruk av statistikk, forsterkes mistanken om at ytringen enten er resultat av en dyp fremmedfrykt eller et paranoid verdensbilde.

Og som den anonyme bloggeren Doremus har påvist, er ikke 8000-tallet eneste gang Storhaugs bruk av tall og statistikk har vært tendensiøs og villedende.

Avslørende selektiv kildebruk Selv om det skulle vise seg at majoriteten av rapportene til HRS var uten faktafeil, er ikke det nok til å etablere dem som en seriøs og uproblematisk aktør i offentligheten. For som jeg forsøkte å få fram med et outrert eksempel:

«Skal du f.eks. vurdere en åpenbart rasistisk organisasjon som Vigrid, ville det ikke vært spesielt klargjørende å vise til at de framlegger rapporter og statistikk som støtter deres sak.»

I Rolness' forskrudde verden blir dette til at jeg setter HRS i bås med Vigrid. Det er det ingen grunn til.

Poenget mitt var at selv dypt rasistiske organisasjoner i teorien kan framlegge seriøs og nøytral fakta som støtter deres syn uten at det motbeviser at de er en rasistisk organisasjon. Å slutte der ifra til at HRS er en rasistisk organisasjon, slik Rolness tror jeg gjør, ville være en logisk feilslutning. Fravær av bevis kan ikke bevise noe som helst.

Skal vi vurdere HRS er vi derfor nødt til å gå lenger enn å vise til at ytringene i isolasjon er faktabaserte.

Når vi diskuterer HRS og Hege Storhaugs rolle i offentligheten kommer vi ikke utenom at det de ikke skriver er like viktig som det de skriver. Siden HRS bare publiserer statistikk som viser den negative siden av et fenomen, så kan statistikken være så god den bare vil. Den gir likevel et svært misvisende bilde av virkeligheten.

Sannheten finnes ikke i ekkokammeret Deres selektive virke kunne kanskje vært unnskyldt hvis Rolness hadde rett i at HRS er en viktig motstemme som balanserer de mer innvandringsliberale stemmene.

Men det Rolness underkommuniserer er at offentligheten består av mange del-offentligheter og at folk i ulike offentligheter ikke nødvendigvis er i kontakt med hverandre.

Som blant andre Cass Sunstein på glitrende vis har vist, befinner mange seg i ulike ekkokamre. Når vi omgis av folk som er enige med oss selv, blir vi mer ekstreme i meningene våre.

Tar vi hensyn til denne ekkokammer-effekten er det mindre trolig at HRS spiller den konstruktive rollen i norsk offentlighet, som Rolness argumenterer for. Snarere er det sannsynlig at de gjør folk som er innvandringskritiske til mer ekstreme i meningene enn de allerede var.

Det HRS og Storhaug ikke ser ut til å ville forstå er at når din organisasjon potensielt bidrar til mer fremmedfrykt og rasisme, har du et desto større ansvar for å være redelig og vise et helhetlig bilde av situasjonen. Der svikter dessverre HRS og Storhaug i dag.

Det er selvfølgelig synd hvis mange avfeier alle innspillene fra HRS utelukkende på bakgrunn av hvor de kommer fra. Det er også synd hvis Storhaug mottar mye hets. Det er det ingen som fortjener.

Men det skjeve, tendensiøse og det mistroiske budskapet som Storhaug gir i offentligheten, fortjener ikke den hyllesten Rolness gir henne.

Som jeg konkluderte min forrige kommentar:

Vi trenger en åpen og fordomsfri offentlig debatt om islam og innvandringens utfordringer. Det er ikke nok å mene godt. Konsekvensene må også være gode, for dem som kommer hit og for dem som allerede bor her. Men skal vi få til det, trenger vi ærligere og bedre innvandrings- og islamkritikere enn Storhaug og HRS.