IQ: I snart et år har tidligere Mensa-leder Anne Lene Johnsen ukentlig messet om intelligens i Dagbladets Magasinet. I siste utgave kunne vi lese om genier. Genier, får vi vite, finner vi blant dem som har over 140 i IQ, «hvis vi skal sette et tall på genialitet, og det må vi jo forsøke». Johnsen vil altså helst redusere innholdet i begrepet geni til et intervall på en endimensjonal skala.Genier som Bach og Mozart kunne visstnok ha opptil 7-8 melodier i hodet samtidig. Det vitner om en enorm arbeidskapasitet, men det er vel neppe derfor vi tilskriver komponistene genistatus. På samme måte vil vi ikke tilskrive en datamaskin genialitet, uansett hvor kraftig den er. Kant hevdet at et geni er en med evnen til å på egen hånd komme fram til, og forstå, konsepter som man vanligvis må lære av andre. Det holder altså ikke å ha ekstremt god hukommelse, regneferdigheter og å lære regler fort og bruke dem riktig. Slike ting som en IQ-test tester. De tradisjonelle IQ-testene bygger ofte på gjenkjennelse av spesielle abstrakte mønstre, for deretter å tenke seg fram til fortsettelsen, gjerne over en mal som f.eks. kan likne bevegelsene på en klokke. Man skal lære regelen ved hjelp av noen få eksempler, og deretter bruke reglen riktig for å angi neste «naturlige» konfigurasjon. Hva om man i stedet ser dyreskikkelser i de abstrakte mønstrene, og velger det svaralternativet som også innehar en dyreskikkelse? Er man da mindre intelligent, eller kanskje genial? Ved å se ting på helt nye måter scorer man i dette eksempelet ikke full pott på IQ testen, med unntak av ved ren tilfeldighet. Hvordan kan man da oppnå høy korrelasjon mellom toppscore på IQ-test og genialitet? Hvordan skal en masseprodusert multippel choice test kunne teste det Johnsen beskriver som å «tenke på en måte som ingen andre har gjort»?Einstein likte visst å kappe av roret på sin seilbåt. «Han hadde nok sine grunner som ikke var så opplagte for andre». Geniet har sine grunner, men vi andre skjønner det ikke. Ved deretter å sette likhetstegn mellom geni og høy IQ, gjør Johnsen mensamedlemmer uangripelige for kritikk fra ikke-medlemmer, uansett hvor uansvarlig de opptrer.Det ligger en farlig tendens i Anne Lenes IQ-trim. Den underliggende tonen synes å være at samfunnsmakt og tillit burde fordeles etter plassering på IQ-skalaen. Platon ville ha et styre av de vise, Johnsen et styre av de smarte. At de smarte også kan være ganske ureflekterte synes den tidligere Mensa-lederens egne artikler å være bevis på.