Regjeringens kulturkjerringer: - Takk for at jeg har en sjef som prioriterer dette felter, sa Trine om Erna da hun la fram kulturmeldingen. Erna er ikke så sikker. Foto: Scanpix
Regjeringens kulturkjerringer: - Takk for at jeg har en sjef som prioriterer dette felter, sa Trine om Erna da hun la fram kulturmeldingen. Erna er ikke så sikker. Foto: ScanpixVis mer

Tenk å kjenne tårer i øynene av noe så tørt som en kulturmelding

Det er ikke alltid like lett å skjønne hvor kulturministeren vil med den nye kulturmeldingen. Det er lov å bli svært rørt likevel.

Kommentar

Det kom som julekvelden på kulturkjerringa. Å plutselig kjenne klumpen i halsen og tårer i øynene på noe i utgangspunktet så tørt som framleggingen av «Meld. St.8: Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida». Det er riktignok den første kulturmeldingen siden 2004. Den første anledningen til å peke på «kulturpolitiske utfordringer framover i lys av sentrale utviklingstrekk i samfunnet». Til å stake ut den «overordnede politiske retningen for kulturpolitikken», til å «fastsette ambisjoner og gjøre greie for nasjonale kulturpolitiske mål». Trine Skei Grande har til og med kalt den «sitt åndsverk».

Det er big deal.

Men likevel.

Begynn å grin, liksom.

Men så satt vi der, da. Altfor mange fra Kultur-Norge presset inn på bittelille Vega scene i Hausmansgate. Skvist sammen som et kulturbudsjett hørte vi på kulturministerens ni kulturpolitiske mål for framtida.

Erna hadde vært innom og kommet ut av skapet som kulturkjerring. Og Trine hadde dosert om viktigheten av å fokusere på kvalitet og digitalisering. Hun hadde snakket om kulturpolitikk som ytringsfrihet, hun hadde snakket om kunstpolitikk, globalisering, børs og katedral. Alt sammen hørtes flott og fint ut, men selv om hun framførte det med sin klassiske Trine-retorikk og Trine-humor, kunne det strengt tatt kommet fra hvilken som helst kulturminister med et kapabelt departement av taleskrivere i ryggen. Nå er det strengt tatt ikke Trines feil at hennes forgjengere har tømt ordene for mening.

Heldigvis endret alt seg da hun kom til punktet om dannelse.

Ja. Dannelse. «Et fritt og uavhengig kulturliv som fremmer dannelse og kritisk refleksjon» er nummer to på lista over kulturministerens ni kulturpolitiske mål. På det glansede stortingsmeldingspapiret ser det ut som klassisk kultursvada.

Men det var nå stemmen hennes begynte å dirre. Kanskje fordi hun åpnet med å fortelle om de gamle Venstre-menn som satset på fellesskolen, og som på radikalt vis dro norske barn ut av gårdsarbeid og fabrikker. For å myndiggjøre dem, for å lære dem om lesing, om skriving, om musikk. For å gi dem kunnskap nok til å tenke selv, for at de ikke skulle kunne «duperes av andre».

Nå var Trine engasjert, hun ville gjøre det samme, i dag: «Dannelse er ikke hatt, sjakett og gode manerer. Det kan være skikkelig dårlige manerer. Det er ikke å like ulike kulturuttrykk, det er å vite hvorfor du ikke liker visse kulturuttrykk. De vestlige land har glemt dette, og da får du folk som gjør opprør».

Og hun siterte Amalie Skram: «Mitt mål er at andre skal se, forstå og dømme mildt.»

Her er vi ved kjernen av Skei Grandes prosjekt. At kulturen er for alle. At den angår alle. At den skal opplyse og skape et fellesskap. At den er utrolig viktig - og spesielt viktig akkurat nå.

Det var her jeg kjente klumpen i halsen. Fordi: På en eller annen måte har vi klart å rote oss bort i et begrensende kulturbegrep, en begrensende kulturpolitikk, en begrensende måte å snakke om kultur på. Det skaper forvirring, det skaper skyttergraver, det skaper misforståelser og det skaper ideer om at kultur bare er for noen få utvalgte. Mens det egentlig er slik at vi alle elsker å snakke om kultur, snakke om musikk, om film, teater, tv og dans, vi snakker om leserinnlegg i avisene, hva vi har på oss, om hvilke spill vi spiller, om du sier kjøtt eller skjøtt, den låta vi akkurat hørte på radioen, at den sære fugleboka er utsolgt, for svarte!

Og det er denne tankegangen som gjør det lett å tenke at kultur er noe smalt og rart, noe vi kan ignorere, noe vi kan kutte, det er så få som bryr seg likevel. Som gjør kulturen til et lett retorisk bytte. Det er bare å slenge ut ordet «elite», så har du vunnet hele diskusjonen.

Men «ingen skal kunne bruke elite som retorisk argument mot kulturen igjen», sa Trine Skei Grande fra Vega scene.

Nå får vi se om hun klarer å sette handling bak ordene. For «Kulturens kraft» var, som meldt, mer en ideologisk plattform enn detaljert politikk. Her var det få klare svar. Det er ikke lett å få øye på de reelle grepene bak de store ordene. De skal tydeligvis bygges stein for stein. Med nye meldinger og nye lover. En kunstnermelding, en barne- og ungdomskulturmelding, en museumsmelding, en språkmelding, en nasjonal biblioteksstrategi og strategi for kultur og reiseliv. Alt dette kommer. Det skal prioriteres og stakes ut en kurs.

Men selv om Erna flottet seg med ord om kulturens egenverdi, åpner hun ikke pengepungen. Alt skal gjøres innenfor dagens rammer. Hvis prioriteringene blir så tydelige som Trine melder, er det noe som nødvendigvis må ryke.

Uansett: Norge skal ut på en dannelsesreise. Det kan ikke bli annet enn spennende.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.