ALISON BRIE: USAs høyst undervurdte, komiske nasjonalskatt. Foto: NETFLIX
ALISON BRIE: USAs høyst undervurdte, komiske nasjonalskatt. Foto: NETFLIXVis mer

Anmeldelse: «GLOW»

Tenk at noe så banalt som kvinnefribryting på åttitallet kan bli så tematisk rikt

Fribryting og frigjøring.

Teamet bak «Orange Is The New Black» har flyttet seg fra kvinnefengsel til den særamerikanske folke-«sporten» Pro Wrestling (du vet den med oljeinnsmurte menn med puddelrocksveis og tights som slenger fornærmelser til hverandre før de lekeslåss i en boksering), og forteller den mer eller mindre sanne historien bak GLOW – Gorgeous Ladies Of Wrestling – en wrestlingliga for kvinner, som ble startet opp i Los Angeles på midten av åttitallet.

Den kriminelt undervurderte nasjonalskatten Alison Brie («Mad Men», «Community») spiller Ruth, en klassisk skolert og selvhøytidelig skuespiller, fanget i et platehakk av prøvefilminger for sekretærroller hun aldri får. Hun drar på audition til GLOW, et prosjekt ledet av en sexistisk, selvsentrert z-filmregissør, som ut fra sin konsekvent bedritne oppførsel virker å ha et permanent reservelager av kokain gjemt i den fabelaktige barten sin. Ruth finner etter hvert et fellesskap med de andre kvinnene, en velassortert blanding av outsidere og underdogs, til tross for at hun fra dag én, av ymse årsaker, stemples som gruppas hatobjekt.

Dømt til å tape

På overflaten noe ganske annet enn «Orange», men likhetene er underliggende: dette er fortsatt historier om kvinner satt i trange rammer og roller, underlagt et system de ikke har fått være med å bygge, som de prøver som best å navigere i og kjempe mot i kamper de er forhåndsdømt til å tape, men som er verdt å ta likevel, om ikke annet så for ens egen selvrespekt.

GLOW

5 1 6
Hele serien slippes fredag 23. juni
Beskrivelse:

Humordrama om kvinnefribryting på åttitallet

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

Oppbrettede blazerermer, kokain-snøfting over bilder av Ronald Reagan, og det herlige (evt. heslige, avhengig av musikksmaken din) Roxette- og Billy Joel-befengte lydsporet til tross, serien er mindre humoristisk åttitallspastisj enn jeg forventet, selv om tiåret er gjenskapt med kjærlighet og detaljrikdom. Dette er ikke en selvtilfreds «blunk-blunk husker du så teite folk var på den tiden og så smarte vi er nå»-komiserie, eller en selvbevisst og tom nostalgitripp à la «Stranger Things». , Mest av alt er dette noe som faktisk kunne vært laget på åttitallet.

Personlige seiere

Konsekvensen av dét er også at feminismen er prisgitt sine egne åttitallsrammer. Det er grenser for hvor mange glasstak som kan knuses før troverdigheten svekkes. Den store, systemiske revolusjonen uteblir, dette handler først og fremst om personlige seiere. Rollegalleriet i fribryting baserer seg på banale, reaksjonære og diskriminerende stereotyper. Helter og skurker skal skapes. Den store afroamerikaneren blir «The Welfare Queen» som hiver rundt seg med matkuponger og roper «jeg får så mye penger fra myndighetene at jeg kan kaste det bort». Den unge kambodsjaneren blir selvsagt kampsporteksperten Fortune Cookie. Du kan jo gjette hva jenta fra Beirut blir.

For gjengen blir målet å forme disse pålagte identitetene til sine egne, ta egne stereotyper ved hornene og kontroll over sin seksualitet og historie.. Ja, de er fortsatt prisgitt et undertrykkende system (og serien går heller ikke av veien for å meske seg i diskriminerende vitser, tettsittende trikoter og umotivert nakenhet, samme hvor ironisk eller selvbevisst det er ment. Hollywood er fortsatt Hollywood.), men det minste de kan gjøre er å kjempe kampene på sine premisser, og å gjøre hverandre gode i stedet for å bli hverandres fiender. Wrestling er koreografi og samspill. I fribryting som i frigjøring er det bedre å kjempe med hverandre enn mot.

Serien er i det hele tatt overraskende rik tematisk, det er ganske imponerende å finne både katarsis og genuinitet i noe så banalt og kunstig som fribryting.

«GLOW» er, som sine egne fribrytere, litt klønete i teknikk og formidling, og lenge usikker på hva den egentlig vil være. Det gjør at fremdriften er litt seig i første halvdel, at motivasjoner kan bli utydelige, at vitser og emosjonelle vendepunkt i blant faller på stengrunn.

Men når den først kommer seg opp i ringen og finner trinnene og rytmen, er det verdt ventetiden.