Tenk dere om!

AFGHANISTAN: I skrivende stund forhandler forsvarsminister Strøm-Erichsen og Legeforeningen om arbeidsbetingelsene for kirurger som ønsker å verve seg til ISAF-styrkene i Afghanistan. Det fristes med betydelige lønnsløft og større karrieremuligheter. Undertegnede leger som har deltatt i den norske Afghanistankomiteens helseteam for den afghanske motstandsbevegelsen mot den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet, vil med dette oppropet be våre kollegaer betenke seg før de eventuelt drar i østerled.

Den gang var det få nordmenn som var i tvil om at Sovjet var okkupanter i Afghanistan – selv om den Røde Arme påberopte seg å være invitert til å forsvare en påstått progressiv Kabulregjering og deres anliggende var sagt å være en omdanning fra føydalregime til moderne demokrati. Kjære kollegaer, historien er full av slike eksempler; ved angrepskrig påberoper angriperen seg alltid edle hensikter. Derfor ble FN ble stiftet på ruinene av to verdenskriger nettopp for å opprette en internasjonal rettsorden som forbyr krig som middel til å løse internasjonale konflikter – unntatt i selvforsvar (artikkel 51) eller når verdenssamfunnet støtter krigen gjennom vedtak i sikkerhetsrådet (artikkel 42). Vi minner om faktum: Norges krigføring i Afghanistan kan folkerettslig sett ikke begrunnes med selvforsvar. Og – de påberopte resolusjoner i FNs sikkerhetsråd har aldri vedtatt militær okkupasjon av Afghanistan. ISAF-styrkene ble opprettet for «å hjelpe det afghanske folket, ikke for å styre dem» som det står i innledningen om ISAF på Forsvarets nettsider.

Men tiden har gått, motstanden i Afghanistan øker, og uansett edle motiver er Afghanistankrigen i dag en desperat krig om kontroll over landet. Både for oss og for de fleste afghanere er parallellene til 1980-tallet skremmende.

ISAF-styrkene innrømmer at de ikke alltid vet hvem de kriger mot, bortsett fra at fienden kalles «Taliban». Det er godt dokumentert at Talibanbevegelsen på 1990-tallet var en politisk konstruksjon initiert og styrt av den mektige pakistanske militære etterretningsorganisasjonen ISI. Det var ISI som regjerte i Tora Bora, som styrte Bin Laden og forsynte de afghanske mujahedinkommandantene med amerikanske våpen. Krigsherrene på pakistansk side av Durrandlinjen har alltid gjort politisk krav på de pashtunske delene av Afghanistan, og de gjør det fortsatt. Men i dag, med Pakistans president Musharaf som alliert i «krigen mot terror», synes det å være upassende å minne om disse fakta: Det er fortsatt ISI som trener, utruster og styrer «Taliban»; igjen bombes landsbyer, bryllupsfester og ambulanser av Kabulregimet, denne gang med F16-jagere og norske offiserer i Flight Command; igjen sendes afghanerne til tortursenteret ved Baghrambasen, denne gang er det blant annet norske soldater som har fakket dem; i desperasjon over dårlig militær framgang allierer Kabulgeneralene seg på ny med narkobaroner som general Dostum i Mazar-e-Sharif, nå med Vestens velsignelse.

Afghanerne husker den norske medisinske og humanitære støtten til motstanden mot Sovjets okkupasjon. Norske leger hadde godt rykte i landet, men nå står ryktet vårt på spill. Norge bruker nå dobbelt så mye penger på krigføring som på humanitær innsats i Afghanistan. Det betyr at det humanitære rommet innsnevres – og med dét utsiktene til fred. Kjære kollegaer, det er grunn til å tenke seg om.