Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Tenk om hver dag i resten av livet ditt var akkurat den samme

Hvorfor vender vi stadig tilbake til 90-tallskomedien «Groundhog Day»?

EN NY DAG TRUER: Nå om dagen hylles «Groundhog Day» av alt fra religiøse ledere til kunstfilmentusiaster, og hovedrolleinnehaver Bill Murray er for lengst blitt kultforklart. Men de norske kritikerne hatet den da den kom.
EN NY DAG TRUER: Nå om dagen hylles «Groundhog Day» av alt fra religiøse ledere til kunstfilmentusiaster, og hovedrolleinnehaver Bill Murray er for lengst blitt kultforklart. Men de norske kritikerne hatet den da den kom. Vis mer
Meninger

«´En ny dag truer´ er fort sett og fort glemt», skrev kritiker Jon Selås i VG den 6. mai 1993. Filmen han anmeldte er i dag bedre kjent under sitt internasjonale navn, «Groundhog Day». Et navn som i de tjue årene siden kinopremieren er blitt uttalt oftere i tilknytning til filmen enn den merkedagen den egentlig betegnet. I dag er filmtittelen dessuten vokst til et uttrykk i seg selv, blant annet som etablert slang blant amerikanske soldater for en absurd eller skrekkinngytende følelse av at hver dag ligner på den forrige, at en gjennomlever de samme situasjoner uten å komme noe sted.

Så var den altså ikke fort glemt, likevel, Harold Ramis´ komedie med Bill Murray i hovedrollen som usmakelig, kjepphøy TV-vert. Buddhister, kristne og selvhjelpsguruer har omfavnet fortellingen og tolket den som en moderne lignelse, mens manusforfattere og filmvitere priser den som et mesterverk. Og publikum ser den fortsatt, igjen og igjen.

I FILMENS ÅPNINGSSCENE styrer den lokale kjendismeteorologen Phil Connors været foran TV-studioets bluescreen, og sender i beste Zevs-stil stormer og lavtrykk dit han måtte ønske. Når han blir sendt ut for å dekke den årlige jordsvinfestivalen i lille Punxsutawney, lar primadonnaen sin indignasjon gå ut over de stakkars medarbeiderne, og fabler om hvordan han snart skal få seg en bedre jobb på et større TV-selskap.

Etter endt oppdrag kan han knapt vente med å komme seg hjem, men blir stoppet av den samme stormen han nylig avlyste på sin egen værmelding. All kommunikasjon og ferdsel skjæres av, og teamet må tilbringe en natt til i byen. Neste morgen våkner han opp, og filmens sentrale premiss faller på plass: Det er nok en gang 2. februar, Groundhog Day, og Connors er den eneste som merker det. Alle andre sier og gjør akkurat det samme som forrige dag, jordsvinet kommer fram i seremonien sin, radioen spiller de samme sangene, alt til Connors? forbløffelse og gryende angst. Neste dag er også den samme, og den neste, og værbøllen er fanget alene i sin helvetesloop.

I DE PÅFØLGENDE tiårene har det blitt så vanlig bruke et sci-fi konsept som utgangspunkt for en romantisk komedie at vi knapt tenker over det («Bruce Almighty», «Sliding Doors», «Click»). I 1993 var det vågalt. Manusforfatter Danny Rubins første utkast var langt mørkere, en utforskning av et menneskes moralske utvikling stilt overfor evigheten. Det er lett å se slektskapet med de klassiske kristne allegoriene. Som i skjærsilden er straffen nøye tilpasset synderen: En hovmodig mann som tror han er på vei opp i verden blir fanget i et lite ingensteds, frarøvet morgendagen han siktet mot.

Da Museum of Modern Art i New York presenterte en filmserie ved navn «The Hidden God: Film and Faith», var de 35 litterære og religiøse akademikerne i komiteen hjertens enige om at «Groundhog Day» måtte åpne serien. Men denne filmen unngår glatt eksplisitte religiøse elementer, som englene i Frank Capras «It´s a Wonderful Life». Studioet krevde på et tidspunkt at tidsloopen måtte forklares på et vis, for eksempel med en sigøynerforbannelse. Heldigvis greide regissør og forfatter å stå imot, og det mystiske ved filmens premiss har siden latt alle lese sine egne forestillinger inn i den. I sin bok «How to Write Groundhog Day» skriver Danny Rubin at han har fått brev fra både munker, kabbalister og buddhister som mener at filmen er en perfekt artikulering av deres livsanskuelse.

MANUSFORFATTEREN HAR dessuten fått brev fra akademikere som bruker filmen til å lære studentene om Nietzsche, filosofen som er kjent for sitt utsagn om at gud er død. For å bøte litt på savnet etter gud etablerte Nietzsche et konsept kalt «evig gjenkomst». Han mente at vi bør sette hvert valg i livet på prøve ved å spørre oss selv: Ville jeg gjort det samme og kunne stå for det, hvis dette øyeblikket ble gjentatt en uendelig rekke ganger, og jeg måtte gjennomleve hver eneste?

Ikke ulikt Phil Connors dilemma: Han har i utgangspunktet en forferdelig døll dag, men også et utall muligheter til å lage bedre versjoner av den. Når forbannelsen inntreffer, er han forvirret, deretter slår desperasjonen slår inn. Så ser han mulighetene — han kan ligge med alle Punxsutawneys attraktive kvinner, rane pengetransporter og kle seg akkurat som han vil.

MEN SOM I alle romantiske komedier og moralske allegorier, må hovedpersonen innhentes av realitetene. Han må forelske seg i Andie MacDowells figur Rita, og han må innse at livet ikke bare handler om personlig tilfredsstillelse. Etter noe som kan virke som hundrevis av forsøk, har Connors fortsatt ikke fått Rita til sengs, og i sin påfølgende depresjon begår han en rekke selvmord, bare for å våkne like levende til samme klokkeradio og sang som alltid.

Til slutt er det Rita som oppmuntrer ham til å se dagen som noe mer enn en forbannelse, den kan være en mulighet til å se ut over egne begjær og ønsker. Connors begynner å verdsette verdens skjønnhet, lese poesi og lærer seg å spille piano. Han ser byboerne som mål og ikke midler, og ender opp som 2. februars anonyme skytshelgen, som bruker hver dag på å redde de samme barn og kvinner i nød, og spre glede i lokale hjerter. Riktignok er det bare én dag i deres liv, men den er alle dager i hans.

ALT DETTE MÅ han klare selv, uten hjelp fra en sidekick eller vis gammel mann — tidslommepremisset gjør slike narrative standardløsninger umulige. Filmen blir desto mer fortettet rundt den sentrale oppbyggelige fortellingen om en egoistisk mann som lærer å elske verden, et motiv som er både erkeamerikansk og erkehollywoodsk. Og appellerer perfekt til eksistensialister og selvhjelpsentusiaster — vi er alle alene i verden, og det er opp til oss selv å bli den beste versjonen av oss.

Filmen kunne lett blitt fjollete og sentimental, men reddes av Murrays rolleprestasjon. Ansiktet hans er en geigerteller for det eksistensialistiske eksperimentet han gjennomlever, og forvirringen, frykten, weltschmertzen og lykken er alle temperert med en melankoli som senere er blitt hans varemerke. Groundhog Day forandret Murray fra klovn til raffinert og uutgrunnelig skuespiller, og la grunnen for senere triumfer som «Lost in Translation».

SELVFØLGELIG FINNES det en mengde filmer som tar for seg filosofiske, etiske og religiøse temaer på en grundigere måte enn «Groundhog Day». Men filmen synes å ha funnet en balanse som har latt den appellere like mye til fornuft, følelser og spiritualitet. Noe av hemmeligheten er nok at man utmerket kan se filmen uten å tenke stort i det hele tatt, den nye dagen er åpen for alle og truer ingen.

Men Danny Rubin og regissør Harold Ramis greide også å stå imot filmselskapets press for å gjøre den mer spiselig. De holdt fast på en viss kynisme hos hovedpersonen. De unngikk å legge inn tidsspesifikk humor, noe som gjør at den fortsatt kan føles relevant. Og de beholdt mysteriet i filmens kjerne.

Bår Stenvik er frilansjournalist, og har skrevet sakprosabøkene «Skitt» og «Dataspill».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling