«Tenk om jeg i livets store sjakkspill er en bonde og ikke en dronning?»

Månedens poet Ingvild Utvik (17) setter ord på en menneskelig angst.

Foto: PRIVAT
Foto: PRIVATVis mer

Fra april i Skolekammeret gikk juryen for Ingvild Utviks «ettersmak» (se boks til høyre i saken). I tillegg til å bli kåret til kulturnattpoet, har hun med dette blitt kåret til månedens poet tre ganger. Sist gang var i januar i år, og da var hun i en sparsom skriveperiode.

- Har du skrevet mer siden da, og hva har diktingen dreid seg om i det siste?
- Det har ikke vært noen industriproduksjon, men jeg har vel fått ut noe rundt ti dikt i de siste månedene. Jeg har følt en stund at jeg har mistet noe av dikterstemmen min og disse diktene har vært mitt forsøk på å fange den igjen. Det har hatt variert resultat, men det virker som det delvis har funket.  
Den økte skriveflyten kommer til tross for at hun står midt mellom matte- og politikkeksamen. Presset løfter ikke stemningen til topps, men, forteller Ingvild:

— Denne nyheten er jo et veldig godt løft. Ellers er tilværelsen fortsatt aldeles trivelig. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si er skylden i det, men jeg synes i hvert fall at man skal være en passelig trøtt person for ikke å bli i godt humør av været i det siste. Jeg bor rett ved siden av en miniatyrskog, så jeg har kjent veldig på sommeren.
Mer personlig
- Og så er det diktet ditt,
«ettersmak»? Hva tenkte du på underveis i skrivingen, hvor tett på egen hverdag og egne handlingsmønstre er det?

- Diktet startet faktisk med de siste linjene. Når ser jeg faktisk at det er et av de mest personlige diktene jeg har skrevet. Ikke at det er spesielt bekjennende, for jeg har skrevet dikt, som oftest veldig dårlige, som bekjenner mer enn dette, men «ettersmak» er nok det mest beskrivende jeg noensinne har skrevet.
— Hvordan startet det?

- Det startet med at jeg var ute med solbriller og hodetelefoner på, og tenkte over det. Det er en veldig utestengende ting å gjøre, og jeg satt på bussen med masse andre mennesker som også hadde solbriller og hodetelefoner på, og alle satt alene på plasser for to. Jeg tenkte at det var et interessant bilde, og noterte det i hodet et sted. Senere skrev jeg diktet, og det var opprinnelig lengre enn det er nå, men jeg hadde nettopp sendt inn et dikt som jeg i ettertid syntes var altfor langt, så jeg endte opp med å kutte det meste og bearbeide det som var igjen, forteller Ingvild.

— Jeg vet ikke hvor bevisst det var at det ble så veldig beskrivende, men da jeg bearbeidet diktet, tenkte jeg på meg selv og hvordan jeg er: fra at jeg er unormalt opptatt av ettersmaken på mat, til at jeg ser dobbelt i femten minutter etter at jeg våkner, til de dagene jeg skal ut og står foran speilet eller klesskapet og prøver å mane fram en slags selvsikkerhet. Det med å telle tiår og sekunder heller enn dager er vel det mest slående, fordi det er så oppsummerende for hvordan jeg lever. Jeg er misnøyd med min nåværende situasjon, og bruker derfor hele tiden på å tenke på framtiden, og å planlegge den og drømme om den. Samtidig utsetter jeg mye — i øyeblikket velger jeg alltid glede eller komfort framfor mer produktive ting. - Tenker du at vi mennesker går rundt med et konstant skjold, på et vis?

- Dette snakket jeg vel om forrige gang òg, dette med å ha et slags forsvar mot de vi synes er bedre enn oss. Dette varierer fra person til person, men de fleste har vel et skjold mot andre mennesker. Vi vil ikke bli oppfattet som rare eller avvikende, og hvis vi først skal det, skal vi være så rare eller avvikende at det blir et skjold i seg selv. Jeg er jo også nordmann, og en ganske «jantete» en. Det å snakke med fremmede er tabu, og samtidig går det et ensomhetsproblem gjennom det ganske land, og det kan jo virke paradoksalt og avskrekkende for de som kommer hit. Jeg er også sosialt engstelig selv, og føler meg ganske ensom, men likevel stenger jeg verden ute.
— Hva er det med den manglende ryggraden: Er vi ikke sterke nok i oss selv?

- Mangelen på ryggraden er på noen måter et resultat av utestengingen. Personlig har jeg ikke hatt ryggrad på det jeg kan huske, men jeg er også ungdom, og foruten hormonene og følelsene det innebærer, er jeg på vei mot å vokse opp og dra hjemmefra, ut i en verden som egentlig ikke vil ha noe med meg å gjøre. Ikke at verden er fylt med «onde» folk som vil andre vondt, men vår verden er mye basert på konkurranse.

Livet på et sølvfat - I jurybegrunnelsen skriver diktlærer Kristian Rishøi blant annet at diktet sier noe om «lysten til flukt. Fra det hverdagslige», hva vil du si til det?

- Jeg vet ikke helt, men det han skriver er veldig interessant og en ting jeg føler på ekstremt mye. Måten jeg oppfatter tid på sier jo litt om det: Jeg bruker så mye tid på enten å tenke på framtida eller prøve å dytte så mye stimuli jeg kan inn i øyeblikket. Det er nesten som om jeg lever i et venterom der jeg fordriver tida med å tenke på hva som skjer når navnet mitt blir ropt opp, eller spille Angry Birds, men ikke faen om jeg skal fylle ut skjemaene mens jeg venter. Eller verre, snakke med de som venter med meg.

- Diktet ditt inneholder også en sjakkmetafor. Er du glad i sjakk?
- Jeg har ikke spilt sjakk siden jeg var et lite barn. Jeg var ikke særlig god, jeg tror pappa lot meg vinne. Jeg vet ikke helt hvor metaforen kommer fra, men det er nok det minst personlige i diktet. Ikke at jeg ikke faller, men jeg har jo på mange måter blitt gitt livet på et sølvfat. Jeg tror det handler mer om den tida i livet jeg er i nå, hvor verden venter på å jekke meg ned. En slags redsel for at i livets store sjakkspill er jeg en bonde og ikke en dronning.
Juryen takker for diktet, minner om det vi lærte i Diktkammeret nylig: Når bonden synger, er det vår! — og avslutter med følgende jurybegrunnelse:
 
Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske ...
«ettersmak» er et usedvanlig billedrikt dikt. Sjakkmetaforer innføres allerede i første strofe. Så utvider metaforfeltet seg til tid og eksistens, til det uavsluttede: «Jeg teller ikke dager / men tiår og sekunder». Strofen er interessant. Og utfordrende. Og allmennmenneskelig. Den utsier noe om hangen til intensitet. Og noe om lysten til flukt. Fra det hverdagslige. Fra det som hverken er tiår eller sekunder. Dobbeltsynet har en link til tittelen «ettersmak». Uten at det blir overtydelig. I hvilken grad det refererer til noe konkret, er og forblir en gåte. Utfordrende og fantasieggende. Situasjonen foran speilet utdyper og bekrefter den søkendes posisjon. Men det forandrer seg. Diktet har en stigning fram til siste strofe, som innebærer et nær sagt digitalt vendepunkt: Skjoldet av solbriller og hodetelefoner. Forsvaret mot det truende. Og det funker.  Det truende har blitt spilt sjakk matt. Enn så lenge.

For juryen,
Kristian Rishøi

Illustrasjon: Salvador Dalí: «Persistence of Time» (1931)

DIKT I DAGBLADET Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)