Tenk på et traumetall

KRIGSTRAUMER: Uvisst av hvilken grunn har forfatterne av kronikken «Soldater og traumer» 16. april behov for å minimalisere omfanget av antall FN-veteraner med psykiske senskader. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress hevder at TV 2 overdriver skadeomfanget i dokumentaren «Nervekrigen», sendt 31. mars. Problemet er at de kritiserer oss for tallsammenhenger vi aldri har publisert. Hadde kronikkforfatterne sett programmet litt grundigere, ville de sett at vi bruker kilder som ikke har interesse av å overdrive problemet.

I programmet ble det sagt at: «Siden annen verdenskrig har rundt 120 000 norske soldater tjenestegjort i internasjonale operasjoner». Norges militære engasjement internasjonalt startet ikke med UNIFIL i 1978, slik kronikkforfatterne synes å mene, når de viser til tallet 35 000. Etter 1945 har Norge deltatt med soldater i blant annet Midt-Østen, Kongo, Korea, Gulfområdet, Somalia, Balkan og Afghanistan. Men ettersom research-arbeidet avslørte at ingen helt vet hvor mange soldater Norge har hatt ute, henvendte vi oss til en presumptivt solid kilde – det norske Forsvarsdepartementet. En kritikk av tallgrunnlaget må derfor rettes til institusjonen med det øverste ansvaret for Norges internasjonale operasjoner.

Mer alvorlig er det at ingen har oversikt over antall fysisk eller psykisk skadde soldater gjennom disse årene. Skadeomfanget varierer mellom ulike studier. Under arbeidet med dokumentaren meldte Forsvarsdepartementet i midten av februar at vi skulle få skadeantall «i løpet av noen uker». Vi venter fremdeles. I programmet ble skadeomfanget derfor omtalt slik: «Forsvaret har aldri kartlagt hvor mange som er blitt skadet i tjenesten. Men studier viser at opptil 16 prosent får psykiske senskader». Tallet er ikke hentet ut fra tenk-på-et-tall-metoden, men fra Sosial- og helsedirektoratets rapport fra 2006 om organisering av helsetjenester til FN/NATO-veteraner.

Norsk utenrikspolitikk skaper veteraner hver dag. De fleste klarer seg fint. Men fagekspertisen burde muligens være opptatt av å finne ut mer om dem som sliter – og mindre opptatt av å minimalisere problemet.