Tenk på nytt

SAKPROSA: Kulturrådets sakprosanemnd vraker gode og ukonvensjonelle utgivelser til fordel for det sikre og trygge.

INNKJØPSPOLITIKK: Kronikkforfatteren stiller spørsmål ved at verken Åsmund Bjørnstads «Kornets kulturhistorie», Tommy Olssons «Gift», Gisle Selnes «Det fjerde kontinent» eller hans egen «Fellesskapets kunst» er kjøpt inn til bibliotekene av Kulturrådets sakprosanemnd.
Foto: Scanpix
INNKJØPSPOLITIKK: Kronikkforfatteren stiller spørsmål ved at verken Åsmund Bjørnstads «Kornets kulturhistorie», Tommy Olssons «Gift», Gisle Selnes «Det fjerde kontinent» eller hans egen «Fellesskapets kunst» er kjøpt inn til bibliotekene av Kulturrådets sakprosanemnd. Foto: ScanpixVis mer

For bare noen få uker siden hadde jeg i Klassekampen gleden av å anmelde poet og professor Åsmund Bjørnstads mesterverk, «Kornets kulturhistorie». To dager etter at anmeldelsen har stått på trykk får jeg vantro høre at boka er underkjent av Kulturrådets sakprosanemnd. I samme runde har nemnda funnet at heller ikke min essaybok, «Fellesskapets kunst», er verdig en plass i bibliotekenes hyller. Uaktet sterke kritikker, om jeg kan få være så ubeskjeden å opplyse om det. Slik kommer jeg til å se nærmere på påmeldte og innkjøpte titler i sakprosa anno 2010.

Når jeg begynner å undersøke omstendighetene rundt årets avslag, henvender jeg meg først på høflig vis med kritikk til sakprosanemndas avtroppende leder, Sindre Hovdenak. Han svarer ikke uventet at han intet kan svare, men når jeg vil vite om sakprosanemnda skjønner konsekvensen av å eliminere en sterkt systemkritisk essaybok, stempler han spørsmålet som «konspirativt». Slike karakteristikker vitner om en emosjonell reaksjon som godt kan finne sin plass i en åpen diskusjon, men når det kommer fra en nemndleder som har hatt så mye makt?

Jeg beklager bruken av ordet «eliminere» og noterer meg Hovdenaks mistanke. Mer overraskende er at han ikke vil videreformidle min kritikk til de andre i nemnda, en kritikk som for øvrig berører flere titler. Heller ikke Kulturrådets sekretariat vil være behjelpelig. De vil ikke gi meg nemndmedlemmenes e-postadresser, men jeg får beskjed om at de «ikke kan nekte deg» (sic) å skrive til dem. Snakk om kvalitetssikring. Hvem skal beskyttes?

Jeg velger derfor å gå ut offentlig med kritikken. For ordens skyld, fra Kulturrådets hjemmesider finner jeg at norske sakprosautgivelser ekspederes til Camilla Stoltenberg, Sissel Høisæter, Eline Blom Poulsson og Dag Gjestland. Dette er dermed stilet til dem (jeg forutsetter at C. Stoltenberg ikke har hatt noen befatning med min bok, siden jeg ved flere anledninger, også i boka, omtaler og kritiserer hennes bror, statsministeren.)

Jeg er klar over at innkjøpsnemnda har en vanskelig oppgave, og at Kulturrådet kan henvise til at bare en mindre prosentandel av de påmeldte titlene kjøpes inn. Men det er også slik at nemndmedlemmene og Rådet ved feil saksbehandling kan gå i dekning bak innkjøpsbegrensninger og manglende plikt til begrunnelser, og dermed skjule sviktende kompetanse, slett arbeid eller sterke fordommer. Jeg mener dette delvis har skjedd med begge de nevnte titlene.

Utelukkelsen av Bjørnstads verk er påfallende fordi det er sjelden at norske sakprosabøker holder et så høyt språklig nivå. Boka er ukonvensjonell i sin oppbygning, og ville vært en berikelse for folkebibliotekene.

Mens jeg saumfarer Kulturrådets lister, oppdager jeg snart at heller ikke professor Gisle Selnes essaysamling «Det fjerde kontinent» er kjøpt inn. Dette er et omfattende og originalt arbeid som dessuten drøfter selve essaysjangeren. Over hele landet sitter det mennesker som vil kunne tenkes å låne en slik bok og lære noe nytt.

Etter pressemeldingen fra Kulturrådet 2. februar 2011 å dømme, har nemndleserne funnet kodeordet for å underkjenne det som har sterk egenart: «allment». Det har de ikke saklig dekning for. Som vi skal se, det litterære politiskiltet «allment» kan skygge for en annen av retningslinjene.

Ifølge avtroppende leder Sindre Hovdenaks kronikk om stipendpolitikken i Klassekampen lørdag 6. februar («Tenk nytt!») er mye av norsk sakprosa «en delt fornøyelse» å lese. Hovdenak, som i seks år har gjort et stort leserarbeid i nemnda, hevder noe overraskende et spenstig kvalitetskrav:

«Forfatterne selv må også bære sin del av ansvaret for at norsk sakprosa fremdeles er overveiende konvensjonell, både når det gjelder temavalg og litterære tilnærmingsmåter. Men ingen kan være dristig uten et visst sikkerhetsnett.»

Hvorfor da underkjenne nettopp ukonvensjonelle bøker av høy kvalitet og med betydelig egenart?

Når jeg fortsetter å granske avslagene, finner jeg også kunstkritiker Tommy Olssons artikkelsamling «Gift». Olssons skrivemåte står meg fjernt, men nettopp da kan den uventede fascinasjonen oppstå hos leseren. Tekstene hans er av svært god kvalitet, og hans refleksjonsform kan tenkes å ha lesere land og strand rundt. Jeg finner forøvrig flere titler som nemnda har oversett, men de jeg her nevner vitner om den mest graverende ignoransen.

De 65 titlene som er innkjøpt ser ut til å ha ett klart fellesstrekk: Mange er konvensjonelle utgivelser. Ett unntak kan være boka «Cannabiskultur», men dette er da også typisk folkelesning.

Det oppsiktsvekkende er altså at Hovdenak etterlyser det ukonvensjonelle, vraker nettopp slike bøker av utmerket kvalitet og bidrar til innkjøp av det sikre og trygge. Å slå seg selv på munnen med en slik punch og presisjon, kan kanskje tyde på at den tidligere nemndlederen har gått i bresjen for ukonvensjonell sakprosa i nemndas arbeid, men tapt voteringene. Eller er problemet snarere at det er sakprosanemndas medlemmer som er konvensjonelle i sin litteraturforståelse?

Retningslinjene legger ikke bare vekt på det allmenne, men også «sakprosabøker i en essayistisk, fortellende, resonnerende eller argumenterende form». Etter innkjøpene å dømme er det tatt slike hensyn, unntatt det som rommes i benevnelsen «essayistisk». Der er åpningen for å tenke nytt, om viljen hadde vært til stede.

Jeg vil hevde at det nettopp er de litterære unntakene som kan oppfylle den norske kulturpolitikkens mangfoldssatsing. En engstelig og forsiktig definisjon av allmennbegrepet vil også ramme essayets mange varianter, som både gir språkrom til subjektive skrivemåter, lærde betraktninger og opprørske anslag. Essayet er den sjangeren som med få titler kan garantere betydningsinnholdet i det stadig mer uthulte mangfoldsbegrepet.

For å sette det på spissen: Slik Kulturrådet har praktisert sine innkjøp i 2010 betyr mangfold «mange» og allment kun «alminnelig». Om et så begrensende og begrenset litteratur- og språksyn får etablere sin makt gjennom flere års innkjøp, blir resultatet et kulturelt tap. Det konvensjonelle blir fort til enfold når det oppnår dominans: Forlagene blir engstelige(re) for å utgi de ukonvensjonelle bøkene, og forfatterne vil betakke seg for å skrive dem.

Siden min kritikk ikke ble ønsket velkommen av Kulturrådet, skal jeg avslutte den offentlige henvendelsen med en oppfordring til kulturministeren: Se til at den moteriktige avvergen mot det eksperimentelle og ukonvensjonelle ikke ender med satsingen på det trygge og sikre. Det vil ødelegge for original essayistikk og sjangeroverskridende sakprosabøker, og kan på betenkelig vis utelukke bøker som er grunnleggende kritiske til den politiske og litterære institusjonen.

Når Kulturrådet nå søker om å få øke potten til sakprosainnkjøp, bør kulturministeren sørge for at minst 15 av titlene øremerkes essayistikken og den utprøvende litteraturen. Dette både som en nødvendig økonomisk garanti til gjerrige forlag, og som en oppfordring til forfatterne om å utvikle norsk sakprosa og essayistikk.