Tenke det, men gjøre det?

Tall fra Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH) tilsier at deler av handelsstanden vil omsette omtrent som i fjor, finanskrisen til tross. Handler vi som før fordi vi liker å glede andre, slik HSH-direktøren nylig hevdet i et intervju. Eller er svaret mer sammensatt enn som så? Basert på en forståelse av julens betydning i Norge, vil jeg her hevde at julehandelen er drevet fram av mange, til dels motstridende verdier og interesser. La meg peke på noen av dem.

Julen er ett av de ritualene som har bredest oppslutning i verden. SIFO-studier viser at så godt som alle nordmenn (95 %) deltar i feiringen og gir minst én gave til jul. Helt grunnleggende er dagens jul en feiring av «de varige verdier» – av tradisjon, barn, familie, nestekjærlighet og ettertanke. Men da mange av julens varige verdier kommer til uttrykk gjennom julemat, julegaver og andre forbruksartikler, innehar julen en iboende materialitet som i manges øyne truer med å ta over og erobre julens «egentlig» innhold. Mange av oss har derfor et ambivalent forhold til julen. Vi ønsker å fremme dens varige verdier, men fremmer også betydningen av det materielle – av kommersialisme, fråtseri og «ræl».

SIFO-studier viser at den viktigste grunnen for å feire jul i Norge er å være sammen med familie og slekt. Det er ikke tilfeldig hvem vi feirer julen sammen med og hvem vi gir de dyreste gavene. Før vi etablerer eget hushold feirer vi helst med den kjernefamilie vi er født inn i – med foreldre og søsken. Etter at vi har etablert eget hushold feirer vi helst med den kjernefamilie vi selv har dannet – med partner og barn. Jo nærmere gavemottakerne er plassert i familie- og slektskapsnettverket, desto mer forpliktet, dyrere og mer personlige gaver gir vi. Slik innehar julens ritualer en til dels nådeløs rangering av familie, slekt og venner som på mange måter står i motsetning til dens inkluderende budskap om nestekjærlighet og omtanke.

Da julen er ment å representere det ypperste av familiehygge, blir feiringen et bilde på familiens ve og vel. Mens en vellykket feiring bekrefter dens styrke og samhold, sår en mislykket jul tvil. Mange senker derfor forventningene til julen. De håper på en god jul, men skor seg også for skuffelser og nederlag.

Sist, men ikke minst, er julen ei tid for ettertanke. På den kaldeste og mørkeste tiden på året samles vi i hjemmets lune rede for å reflektere over året som gikk og tider som skal komme. Men for å dyrke langsomhetens tid i det private rom, legger vi opp til et vanvittig førjulsløp i det offentlige rom – i overfylte kjøpesentre, julemesser, juleverksteder, julebord og julekonserter. SIFO-studier viser at kvinner planlegger julegavehandelen mer enn menn, starter gavehandelen tidligere, kjøper flere gaver og bruker lengre tid på handelen. Mange av julens forberedelser kan sees som en type slektsbevaring og omsorgsarbeid, arbeid som tradisjonelt har vært kvinners ansvar. Ved å forberede til jul bekrefter hun seg selv som kvinne og mor. Men for mange kvinner har innsatsen en emmen bismak. De ønsker å skape en god jul for seg selv og sine nærmeste, men føler seg også som hjelpeløse ofre for sin egen kjønnssosialisering og selvbekreftelsesbehov.

Julen og julehandelen er altså drevet fram av en rekke, til dels motstridende verdier og interesser. Ja visst, er julen ei tid for varige verdier, forventninger og altruisme. Men den er også ei tid for kommersialisme, skuffelser og egoisme. Deltakelsen er frivillig, men likevel sterk forpliktet. For hva skjer dersom vi ikke gjør som forventet? Mange av oss har derfor et tvetydig forhold til julen. Vi gleder oss til jul, men så helst at vi slapp unna noen av dens forpliktelser. Vi unner oss litt ekstra, men ikke mer enn vi må. Selv om de fleste av oss ikke er direkte berørt av nedgangstidene, er vi åpne for kutt. Noen typer juleforbruk er imidlertid vanskeligere å redusere enn andre.

Det er vanskeligst å redusere forbruk knyttet til julens grunnritualer – ritualer som oftest finne sted på julaften, julens høydepunkt. Julemat, juledram, julegaver, julekaker, juletre, jule-tv og reiseutgifter er følgelig blant julens viktigste forbruksartikler. Dette forbruket er hellig, og kuttes ikke ned med mindre man må. Likevel gis det rom for endring. Julas hierarki tilsier at gaver til barn skal prioriteres før gaver til voksne, og at gaver til nær familie skal prioriteres før gaver til fjern slekt og venner. Det samme gjelder julebesøket. Når det er sagt, kan selv den minste oppmerksomhet til den fjerneste slekt være vanskelig å kutte dersom den har pågått over tid. Da brudd av etablerte gave- og besøksrelasjoner i regelen må avtales og begrunnes på forhånd, er sannsynlighet stor for at kuttet bare blir med tanken.

Annet juleforbruk knytter seg til ritualer som utføres i tilknytning til jul ut over grunnritualene, slik som julebord, julemesser, julekonserter, juleverksteder og kalendergaver. Da mange av disse tilleggsritualene er av nyere dato, er de jevnt over mindre forpliktet og lettere å kutte enn grunnritualene. Da HSHs prognoser over julehandelen baserer seg på meromsetningen i desember, kan en i tillegg snakke om skjult juleforbruk – juleforbruk som finner sted utenfor desember, og fiktivt juleforbruk – impulskjøp og annen type forbruk som har lite med julen å gjøre, men som finner sted i desember fordi vi befinne oss mer i butikkene. Da det fiktive juleforbruket er mindre forpliktet enn det skjulte, er det etter alt å dømme lettere å kutte.

De fleste av oss vrenger altså ikke lommene i pur giverglede, slik HSH-direktøren synes å mene, men møter julehandelen med en slags avmålt entusiasme som bunner i julens mange, til dels motstridende verdier og interesser. Vi er åpne for kutt, også i nedgangstider. Men da julen og julehandelen er vevet inn i et nett av forventninger hvis brudd kan forårsake rystelser blant familie, slekt og venner i generasjoner, blir de fleste kutt med tanken. Mens forbruk knyttet til julens grunnritualer etter alt å dømme vil holde stand, kan mindre forpliktende forbruk knyttet til tilleggsritualene og den fiktive julehandelen reduseres.