Tenkeboks og skammekrok

DET MINNER

litt om de nye røykeskurene. De som skal monteres utenfor puber og arbeidsplasser, der man skal stå alene med sin sneip og dystert pattende ønske at man aldri hadde begynt. Jeg snakker om tenkeboksene. Gunnar Stålsett skal inn i en sånn, Bondevik også, LO-lederen har flyttet permanent inn i sin, og nå skal miljøbevegelsen få en, de også. Tenkeboksene er sågar under oppføring langs kysten, omtrent som fyr, sånn at fiskerne har et sted der de kan gruble når havet er svart og markedsadgangen laber. I tenkeboksene er det meningen at folk skal sutte på sitt sure, gamle nei til EU-standpunkt og, tror jeg, ønske at de aldri hadde inntatt det.

IKKE VET JEG

hvem som leverer boksene, men la meg tippe at det er en gründer med sans for regional nisjeproduksjon. En sånn en som i EU ville fått masse støtte, siden EU er mye mer glad i regioner enn nasjoner. Særlig eksport kan produsenten knapt regne med, ettersom det ikke er mange andre som har bruk for dem lenger. Men med litt lokal tilpasning kan det åpne seg markeder i Sverige og Danmark. Der er man jo som kjent dømt til å gå en runde til om euroen, siden EU ikke nettopp tar et nei for et nei. Nå påstår jeg ikke at boksene er sponset på tvilsomt vis, skjønt hvem vet hva slags logoer som dukker opp om man skraper litt i den nøytrale malinga.

For tenkeboksene er jo beregnet på nei-mennesker. Du finner ingen tenkeboks utenfor Høyres Hus, akkurat. NHO har ikke investert i en. Ikke Sparebankforeningen heller. Og i Frp har man riktignok sluttet å røyke, men av den grunn behøver man jo ikke begynne med tenkning. Der i gården er holdningen til EU stadig et slags privat anliggende, i motsetning til skaut på hodet.

SELVSAGT ER DET

et og annet ja-menneske som er i tenkeboksen også, men de er omtrent som artigkroker av det slaget som ikke vil slutte, men begynne å røyke. Og akkurat som røykeskurene egentlig er et midlertidig oppholdssted, en rasteplass på veien til å slutte, er tenkeboksene det. Jeg mener ikke at de som befinner seg i tenkeboksene hykler, de tenker sikkert så det knaker, men vitsen med boksene er åpenbart å skifte standpunkt. Hvis man skal tenke den samme gamle tanken, tar man plass i en bås, snarere enn i en boks.

Merk at det ikke kommer et knyst fra ja-siden når nok en nei-figur går inn i tenkeboksen. Ingen hoverer. Ingen latterliggjør. Rundt tenkeboksene går man på silkeføtter, stille, stille. Det er fint, så klart, så sjelden som noen får tenke i fred og ro over ting for tida. Skjønt egentlig skyldes ikke stillheten pietet. Det skyldes at selv det minste fnis kan få tenkeren til å avbryte hele tenkingen, storme ut og barrikadere seg bak det gamle standpunktet sitt igjen. Dersom ikke tenkeboksene omfattes med den største respekt, kan det gå helt gæernt.

DET ER LITT

som med nyslåtte eksrøykere, det. Den minste lille provokasjon kan få dem til å begynne igjen. Eksrøykere er ekstremt følsomme, og det er gamle nei-folk også. Så i grunnen tror jeg det føles veldig mye i tenkeboksene. Kanskje mer enn det tenkes. For det er ikke til å komme forbi at det føles vanskelig for en hel del av oss som har anskaffet private tenkebokser, å skulle alliere oss med NHO-presidenter og sentralbanksjefer, for ikke å snakke om medlemmene i Frogner/Bygdøy Høyre. Å, det er hardt! Minst like hardt som å si farvel til en venn ved navn sigg. Og mye hardere enn å sysle, rent intellektuelt, med ting som polske bønder, skotsk laks og tysk sprit.

INNE I

tenkeboksene tviholder vi derfor på slikt som ideen om Europa som humanistisk stormakt. Det er rett nok en forestilling som av åpenbare historiske grunner vekker gjallende latter over store deler av verden. Og noen millioner EU-arbeidsløse kunne sikkert ha sitt å si om den kommende lykken for et snarlig minkende antall polske bønder. Men i tenkeboksene trengs alt dette sårt. Det er ikke det at det er så umulig å skifte standpunkt, selv om også det svir. Det er tanken på dem som ikke behøver å skifte, som river. Skal vi holde ut det forsmedelige i å lande på samme standpunkt som medlemmene i Frogner/Bygdøy Høyre, må vi minst ha den humanistiske stormakten som beroligende middel.

DET ER DERFOR

tenkeboksene er så populære. De er mye enklere å forholde seg til enn alternativet, som er skammekroken. Og vi er jo ikke amerikanere her til lands, jublende frelse er ikke helt vår greie. Den nordmann som skal gjennomgå en extreme makeover, er mer redd for å bli møtt med omgivelsenes hylekor av begeistring enn for selve oppussingen. Noe så pinlig. Syns de virkelig jeg var så stygg før? Varsomheten rundt tenkeboksene er til for at vi skal slippe å konfronteres med de nifse før-og-etter-bildene.