Tenkepause i oljeletingen

Alvoret i klimatrusselen representerer en utfordring for norsk olje- og gassvirksomhet som det politiske Norge ikke har tatt helt inn over seg. Det er bra og viktig at Norge jobber for en ambisiøs klimaavtale internasjonalt. Men dette arbeidet mister sin kraft om vi ikke også er villige til å redusere våre egne klimaskadelige utslipp. I en slik sammenheng blir tildeling av nye leteområder på norsk sokkel å gå i feil retning. Vi foreslår derfor et fem års moratorium på tildeling av nye leteområder på norsk sokkel.

Vi foreslår at disse fem moratorium-årene brukes til:

en prinsipiell debatt om olje- og gassvirksomhetens plass i norsk næringspolitikk i lys av klimakrisen

en grundig opptrapping av forskning på fornybar energi og implementering av eksisterende teknologi

utvikling av utslippsfri petroleumsutvinning

implementering av Norges forpliktelser i en rettferdig klimaavtale

I morgen går startskuddet for en bred kirkelig mobilisering for miljøet når prosjektet Skaperverk og bærekraft lanseres i Oslo. Når kirkene nå går sammen om en tiårig bærekraftsatsing, betyr det at vi vil prioritere dette feltet høyt i det kirkelige arbeidet. Arbeidet med grønne menigheter og miljøsertifisering vil intensiveres, vern om skaperverket får større plass innen diakoni og trosopplæring, og kirkenes medlemmer og menigheter vil utfordres til engasjement og handling for radikale samfunnsendringer. Vi ønsker å bygge en bred folkelig bevegelse for bærekraft, og gi politikerne ryggdekning for de modige valg som må tas for å gjøre Norge til en miljønasjon. 2009 er et viktig år. Om ti måneder møtes verdens politiske ledere til klimatoppmøte i København. Utfordringen deres er å komme frem til en internasjonal avtale som er ambisiøs nok til å sørge for kraftige reduksjoner i klimautslipp og som samtidig er rettferdig, slik at den sikrer fattiges rett til utvikling.

Ifølge FNs klimapanel må utslippene av klimagasser snu fra vekst til reduksjon senest i 2015 hvis den globale oppvarmingen skal begrenses til to grader, som er grensen for at klimaendringene blir selvforsterkende. I Norge, som i mange andre land, fortsetter utslippene å øke, tross politiske målsettinger om reduksjon. Ut fra et rettferdighetsprinsipp er det først og fremst vi i den rike delen av verden som må ta kostnadene ved utslippskutt. Fattige mennesker bør prioritere å komme seg ut av fattigdom. En studie laget på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp viser hvordan kostnadene ved utslippsreduksjoner kan fordeles mellom land ut fra deres historiske ansvar for klimakrisen og deres kapasitet til å betale.

Et viktig prinsipp er at land ikke skal betale på vegne av sine fattigste innbyggere. I denne modellen får Norge en forpliktelse som går ut over det et flertall av Stortinget har bundet seg til i klimaforliket. Men Norge har allerede problemer med å oppfylle både Kyoto-forpliktelsene våre og klimaforliket. Det er derfor et akutt behov for å se på hvordan vi effektivt kan snu veksten i norske utslipp. Ellers mister Norges internasjonale arbeid for klimaavtalen noe av sin troverdighet.

Vår utfordring til politikerne er at de i vurderingen av tildeling av nye leteblokker på sokkelen tar inn over seg behovet for en rettferdig internasjonal klimaavtale og hva dette betyr for norsk petroleumspolitikk. Statens forurensningstilsyn har advart mot at omfanget av nye tildelinger som det legges opp til i 20. konsesjonsrunde vil gjøre det vanskelig å oppfylle klimaforliket. En åpning for nye leteområder nå vil i klartekst bety å åpne for en økning i norske utslipp, og dermed gjøre det svært vanskelig å oppfylle våre forpliktelser i en ny og mer ambisiøs klimaavtale. Som kristne kirker deler vi et håp om at grunnleggende samfunnsendringer er mulige. 2009 er startskuddet for et forsterket kirkelig miljøengasjement. Vi håper det også blir året da landet vårt for alvor viser at vi tar ansvar for å stoppe klimaendringene.