Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Tenker du ofte på at du kunne blitt drept 22. juli?

De andre, ofrene.

- VI ER ALLE AUF-ERE: Det sa Frp-leder Siv Jensen etter 22. juli 2011, her sammen med daværende AUF-leder Eskil Pedersen utenfor Oslo Domkirke etter minnekonserten. Få sier det nå. Foto: Erlend Aas / Scanpix
- VI ER ALLE AUF-ERE: Det sa Frp-leder Siv Jensen etter 22. juli 2011, her sammen med daværende AUF-leder Eskil Pedersen utenfor Oslo Domkirke etter minnekonserten. Få sier det nå. Foto: Erlend Aas / Scanpix Vis mer
Kommentar

Jo mer vi distanserer oss fra terrorister og ofrene deres, jo vanskeligere blir det å forebygge volden.

«I dag er vi alle AUF-ere», skrev Siv Jensen 23. juli 2011. Da nordmenn var samlet i rosetog over hele landet, var vi enige om å møte hat med kjærlighet og enige at terroren var et angrep på oss alle. Det er vi ikke lenger.

– Jeg trodde Norge aldri ville bli det samme, at vi ville samle nasjonen og endre retorikken i innvandringsdebatten. Jeg tok feil, sa Åsmund Aukrust på et seminar arrangert av C-REX Senter for ekstremismeforskning på Universitetet i Oslo i går.

Stortingsrepresentanten var i 2011 nestleder i AUF, og vi var i går begge blant flere inviterte til å snakke om hvordan samfunnet minnes ofre for høyreekstrem terror og hvilke narrativ som fortelles om 22. juli.

Vinneren av konkurransen om de to nasjonale minnesmerkene etter 22. juli ville karve ut 5,2 millioner navn i svart stein. Steinen skulle hentes fra Sørbråten i Hole, der et kutt i naturen skulle være en fysisk manifestasjon av et permanent tap. Steinplater derfra skulle bære navnene på alle som bodde i Norge 22. juli 2011, navnene på de 77 døde skulle ha mer luft rundt seg enn navnene til oss andre. Kunstneren Jonas Dahlberg skrev at opplevelsen av å finne sitt eget navn skulle være en påminnelse om at vi levde i 2011 og ennå lever. Han ville at det å minnes på livet skulle implisere ansvar for andre. Også ansvar for det som skjedde i Norge den mørke dagen.

Det planlagte minnesmerket på Sørbråten og dermed også det permanente minnestedet i regjeringskvartalet ble stoppet etter søksmål fra naboer. Naboene har bedt om forståelse for at også de er ofre, de reddet barn og ble traumatisert av det som skjedde. De vil la barna sine bade i vannkanten uten å forstyrres av daglige besøk til en påminnelse om 22. juli. Det gikk så langt at en rettssak ble bestemt.

På dette tidspunktet hadde diskusjonen om det som skjedde for lengst blitt vanskelig. Å gråte sammen de første dagene etter terroren var lett, å diskutere hvorfor terroren skjedde var langt vanskeligere.

Anders Behring Breiviks manifest viste at regjeringskvartalet og AUF var to av mange mulige mål for ham. Han trodde på eurabia-teorien og hatet feminister, journalister, prester, forfattere og alle politikere som han mente var medansvarlige for utviklingen mot et flerkulturelt samfunn.

Etter 22. juli sa Christian Tybring-Gjedde unnskyld for sin tidligere retorikk og anklager om at Arbeiderpartiet sviktet folket ved å ville erstatte norsk kultur med flerkultur. Men forsoningen varte ikke lenge. Fem måneder seinere gikk Per Sandberg på Stortingets talerstol og anklaget Arbeiderpartiet for «spille offer». I fjor anklaget Sylvi Listhaug Ap for å sette terroristers rettigheter over hensynet til rikets sikkerhet.

Da reaksjonene på Facebook-innlegget hennes kom, anklaget Jan Tore Sanner Arbeiderpartiet for å «trekke 22. juli-kortet». Hun måtte gå, han beklaget raskt. Men overlevende sa at Sanners ord var mest sårende. Kvelden før utsagnet var Sanner på premieren av Erik Poppes film «Utøya 22. juli». Så han ikke hvorfor Ap-folk reagerte på Listhaugs utsagn? Følte Sanner at det som skjedde var et angrep på ham?

Arbeiderpartiet mistet 69 av sine egne. Hatet mot partiet er voldsomt, aggressivt og utbredt. Å diskutere dette i sammenheng med 22. juli er viktig, sårt og vanskelig. Historien om hvem som var målrettede ofre for angrepet, påvirker også narrativet om at terroren traff oss alle.

Det midlertidige minnesmerket i regjeringskvartalet er en glassvegg med 77 navn, over knust glass fra spritflasker. Kontrasten til 5,2 millioner navn kunne ikke vært mer slående. 22. juli-senteret ved siden av er blitt politisk instruert til å fjerne Listhaugs Facebook-post fra sitt undervisningsprogram. Borgfreden etter terroren er erstattet av en sår debatt om ansvar.

Regjeringen droppet det planlagte minnestedet på Sørbråten da AUF tilbød sin egen tomt til erstatning, og det skal lages et minnesmerke på kaia der båten går over til Utøya. Men naboene har varslet nytt søksmål for å stoppe planene.

De krever forståelse for at også de er ofre, AUF var ikke de eneste ofrene etter 22. juli.

– Terroristen ville ramme hjertet av demokratiet: De som var på jobb for regjeringen, engasjerte barn og ungdommer på sommerleir, sa statsministeren i sommer.

Erna Solberg har rett. Men flere fortellinger er sanne samtidig. Terroren var et angrep på kjerneverdier i det norske samfunnet, på majoriteten. Den var også et målrettet angrep på arbeiderbevegelsen, både for venstresidas verdier og på Ap som statsbærende parti. Terroristen var motivert av konspirasjonsteorier og fiendebilder som blir stadig mer synlige i samfunnsdebatten. På gårsdagens seminar redegjorde forskeren Tore Bjørgo for hvordan 22. juli satte en ny standard for høyreekstrem terror og hvordan Breivik har inspirert en rekke andre terrorister. Å snakke om dette er langt vanskeligere.

Det nyeste tilfellet av høyreekstrem terror i Norge har ikke ført til noen politisk debatt. Philip Manshaus drepte søstera si fordi hun ikke var hvit, og han angrep norske muslimer. Fordi Bærum-terroristen angrep minoriteter, har færre nordmenn enn etter 22. juli tenkt at det like kunne vært dem han angrep. De som ofte tenker på at Breivik kunne drept dem, tenker kanskje også oftere på hvordan vi kan hindre at det som skjedde 22. juli kan skje igjen.

– Ofrene ber ikke om solidaritet, sa Åsmund Aukrust.

– Vi er redde for at dette kan skje igjen.

Regjeringskvartalet vil bli gjenoppbygd. Debatten om hvem som har retten til å kalle seg offer og hvordan vi bør snakke om det som skjedde er ikke over. Mangelen på et permanent minnested i tide til tiårsdagen i 2021 vil være et tydelig symbol på det. Vi er ikke alle AUF-ere.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media