Tenketank for næringspolitikk

«Man kan ikke plassere en fabrikk som en øde øy i distriktene, og vente på julekvelden.»

Det er ingen tvil om at distriktene produserer verdier. Fisk, frukt, grønnsaker, elektrisitet, møbelproduksjon og verftsindustri er eksempler på viktige arbeidsplasser og viktige produkter for hele landet. Hva hadde dusjen om morgenen vært uten strøm til å varme vannet med? Hvor mange dager er det morsomt med øl i stedet for melk og egg til frokost? Og hvor var det egentlig lofottorsken ble fisket?

Men, sier kritikerne, hvis det er slik at distriktene faktisk leverer verdier, hvorfor trenger vi da en distriktspolitikk? Hvorfor må vi da drive med «kunstig åndedrett»? Skulle ikke oppegående, levende og verdiskapende miljøer nettopp kunne ånde ved egen maskin? Har vi ikke snart spadd nok penger ut til distriktene?

I dag bruker staten rundt 20 mrd. kroner i året på distriktspolitikk, der landbruksstøtta, den differensierte arbeidsgiveravgifta og SNDs distriktssatsing er de tre største distriktsstøtteordningene vi har. Er dette mye? Egentlig ikke. Sammenliknet med den indirekte bystøtten er det ikke kvelende mye som går til distriktene. Drift og administrasjon av departementer, Slottet, regjeringa, universiteter, forskningsråd, statsbanker, SSB, NRK, byggingen av den nye operaen, sentral partistøtte og andre statsenheter i byer utgjør rundt 20 mrd. kroner i indirekte bystøtte, altså like mye som vi bruker på distriktspolitikk.

Distriktspolitikken er altså ikke dramatisk stor, om man sammenlikner på denne måten. Men den er heller ikke spesielt god. Det er et sørgelig faktum at distriktspolitikken av i dag ikke virker; at distriktene langsomt avfolkes. Folk flytter fra småsteder til større tettsteder og byer, folk flytter nordfra og sørover, og folk flytter inn til Oslo. Når flyttemønsteret er så ensidig negativt for distriktene, mener vi i SV at det er på tide å spørre seg hvordan vi kan få på beina en distriktspolitikk som virkelig virker? Hvordan kan vi skape lønnsomme arbeidsplasser der folk bor?

For å få hjelp til å finne frem kreative forslag til ny distriktspolitikk har SV fått regjeringa med på opprettelsen av en distriktskommisjon. Kommisjonen skal være en tenketank for ny nærings- og distriktspolitikk. Den skal komme med nye og annerledes forslag til distriktspolitikk. Alle steiner skal snus. Ingen ku er hellig. Kommisjonen stiller med blanke ark og med åpent mandat til å finne ut hva som virker bedre enn dagens ordninger.

Distriktskommisjonen må bli en kommisjon som tar de etablerte distriktsnæringenes utviklings- og innovasjonsbehov på alvor. Kommisjonen må finne de behovene som preger steder og enkeltnæringer - uten å henfalle til lettvinte og tradisjonelle, prisreduserende tiltak, som skattelette, transportstøtte, billigere strøm eller gratis tomter.

Komiteen skal jobbe langs to akser: Den skal utvikle forslag til en innovasjonsorientert distriktspolitikk for bedre næringsutvikling, og den skal utvikle en politikk for bedre offentlige servicetilbud.

Når det gjelder bedre offentlige servicetilbud, kan kommisjonen kanskje finne inspirasjon i opprettelsen av offentlige servicekontorer - som SV var pådriveren for - en av de mest kreative endringene som er gjort i offentlig forvaltning de siste årene. Offentlige servicekontor er skranker hvor innbyggerne kan få én felles portal til offentlige tjenester, som lensmann, sosialtjenester og post.

De viktigste grepene som må gjøres, er likevel innen næringspolitikken. Kanskje kan kommisjonens næringspolitiske idédugnad finne inspirasjon i historien om sovjet-motorsykkelen Ural? Motorsykkelen var opprinnelig en BMW produsert i Eisenach av tyskerne, men Eisenach ble Sovjet-område etter andre verdenskrig. Russerne skrudde den den gang moderne fabrikken fra hverandre, og tok med seg alle delene hjem til Ural, hvor de skrudde sammen fabrikken igjen. Her fortsatte de ufortrødent produksjonen av den samme motorsykkelmodellen i år etter år - uten tanke på at nye løsninger, nye materialer og nye metoder preget resten av motorsykkelutviklingen i Europa, USA og etterhvert Japan. Resultatet ble en motorsykkel som til de grader ble så umoderne at den etter hvert ble solgt mer for kuriositetens skyld enn for kvaliteten. Som det så knusende står i Motorcycle Online: «Ural er beryktet for en total mangel på kreativitet, for grove feil i viktige deler av motoren, og er konstruert av metall-legeringer som man ikke engang ville brukt til ølbokser.»

Denne historien forteller meg to ting om hvordan distriktspolitikk ikke skal føres. For det første må distriktspolitikken ikke være knyttet til en nesegrus tiltro til enkeltbedrifter. Man kan ikke plassere en fabrikk som en øde øy i distriktene, og vente på julekvelden. Norge har mange dårlige eksempler å vise til her: fra jernverk til kartongfabrikk til IT Fornebu. Det finnes få gode norske erfaringer på at slik industri- og distriktsbygging virker.

Og, for det andre, man utvikler ikke næringsliv i distriktene uten å ta hensyn til at kunnskap og teknologi er knyttet til bransjer og næringer, og at den endres og utvikles fortløpende. Man kan ikke produsere den samme motorsykkelmodellen i 30 år - høyteknologisk er man i høyden ett år av gangen. For meg må derfor distrikts- og næringspolitikken i mye større grad enn i dag være nyskapings- og innovasjonsrettet, med mål om å stimulere til stadig forbedring og utvikling av produktene - fremfor støtte til å redusere utgiftene, slik store deler av det norske støtteapparatet i dag er innrettet (som f.eks. landbruksstøtta, verftsstøtta, differensiert arbeidsgiveravgift). Et krav om utvikling og endring må ligge i bunnen hele tiden.

Konkret betyr dette at hvis treforedlingsbedrifter mangler kompetanse til utvikling av nye og mer avanserte produkter, så er dette et tema for distriktskommisjonen. Hvis fiskeforedling mangler investorer til automatiserte fileteringsanlegg, så er dette et tema for kommisjonen. Hvis oppdrettsnæringa trenger å lære seg kinesisk; hvis IT-næringa i distriktene trenger satellittkommunikasjon; hvis landbruket trenger en plan for nyetableringer og rekruttering; hvis metallbedriftene trenger kompetent arbeidskraft eller bedre maskiner, er dette et tema for kommisjonen; hvis strømprodusentene trenger å utvikle mer effektive overføringsnett, er dette et tema for kommisjonen.

Kommisjonen må med andre ord våge å bli en forsvarer av den spesielle fremfor den generelle nærings- og distriktspolitikken. Det er dette som gir fornuftige og lønnsomme arbeidsplasser der folk bor.