Tenketankenes rolle

Er partienes indre liv blitt så svakt at de ikke lenger er interessante som arenaer for idédebatt?

NESTEN DAGLIG får jeg spørsmål om hva en tenketank egentlig er. Det er ikke så rart. Vi har ingen erfaring med tenketanker i Norge. Civita er den første og, etter enkeltes mening, den eneste i Norge så langt. Trond Arne Undheim, som har skrevet om fenomenet, definerer en tenketank som et «arnested for kunnskap, policyutvikling og nettverk». På verdensbasis finnes det over 3000 politiske tenketanker. Det er skrevet ganske lite om hvilken innflytelse de har. En viktig årsak til det er at de fleste tenketanker fortsatt er relativt unge.

DE STØRSTE og mest innflytelsesrike tenketankene er nok likevel de amerikanske. Brookings Institution, Hoover Institution, Heritage Foundation, Cato Institute og CSIS er alle velrenommerte tenketanker med ulikt politisk ståsted. I Storbritannia ble Institute of Economic Affairs (IEA) startet så tidlig som på 1950-tallet etter råd fra Friedrich v. Hayek. Han mente det var viktig at noen aktivt påvirket premissene for og minnet om idéene bak politikken. IEA kan sies å være en slags stamfar for Europas tenketanker på den liberale høyresiden og kanskje den som har hatt størst direkte innflytelse. IEA tilskrives mye av æren - eller skylden, vil mange si - for de markedsorienterte reformene Margaret Thatcher introduserte, og som senere er blitt fulgt opp av Tony Blair. I dag spiller andre tenketanker en større rolle i Storbritannia, kanskje spesielt den sosialdemokratiske Demos og den konservative Reform.

DE ER FØRST i de siste tiårene vi har sett den store fremveksten av tenketanker i Europa. Etter kommunismens fall ble det etablert mange liberale og konservative tenketanker i Øst-Europa. Bare i Slovakia finnes det i dag åtte tenketanker på den politiske høyresiden. Nylig kunne vi i Klassekampen lese at venstresiden i Europa arbeider for å etablere flere sosialistiske tenketanker og et tettere nettverk over landegrensene. Begrunnelsen var at de liberale og konservative tenketankene i Europa var så offensive. Det er vanskelig å si hvorfor tenketankene så lenge glimret med sitt fravær i Norge. Kanskje skyldes det våre svake tradisjoner for engasjement i sivilsamfunnet; løsrevet fra både staten og markedet. Kanskje skyldes det vår sterke tradisjon med mange, hovedsakelig statlige, forsknings- og utredningsinstitutter. Eller kanskje skyldes det svake tradisjoner for filantropi. Antagelig er det også en grunn at våre politiske partier tradisjonelt har fungert som politiske verksteder og ikke bare som kampanjeorganisasjoner, slik som i USA. I Norden er det bare Sverige som kan vise til en langvarig tradisjon med i hvert fall én betydelig tenketank, Timbro, som snart runder tretti år.

MEN NÅ SKJER DET noe både i Norge og det øvrige Norden. Civita har kommet i Norge, og det «rör på sig» også i andre land. Civita samarbeider med både nordiske, europeiske og amerikanske tenketanker. I Norge har det også dukket opp andre miljøer, som venstreradikale Manifest og sosialliberale LibLab, som selv kaller seg tenketanker. Hva skyldes den økende interessen for tenketanker? Er partienes indre liv blitt så svakt at de ikke lenger er like interessante som politiske verksteder eller arenaer for idédebatt? Er de store avisene så avideologisert at de stort sett mener det samme og sjelden dekker mer enn det politiske spillet? Jeg tror det kan være noe i dette, og at tenketanker derfor bidrar til å dekke et behov for politisk debatt som partiene og mediene ikke klarer å dekke godt nok. Det behøver ikke være noe problem, så lenge det ikke undergraver det politiske systemets legitimitet.

I NORGE MENER JEG at det i særlig grad er behov for en liberal tenketank som Civita. Med unntak av næringsliberale Dagens Næringsliv, har vi ingen toneangivende aviser med et klart liberalt ståsted. Vi har på mange måter en monokultur innen presse, kulturliv og akademia, der spørsmålene i svært stor grad stilles «fra venstre». Vi som politisk står til høyre, kan ikke bare beklage oss over det. Vi må være med å legge premissene for debatten og selv delta i den.De politiske ideologiene har ikke avgått ved døden, slik mange hevder. Det har riktig nok kommet mange nye konfliktlinjer inn i politikken. Men det siste stortingsvalget viste også at den tradisjonelle konfliktlinjen mellom høyre og venstre fortsatt har betydning. Men høyresiden har fått en mer utfordrende oppgave. Før kommunismens fall kunne vi argumentere godt bare ved å peke på alternativet. Det holder ikke lenger. Også de klassiske frihetsargumentene må nå reformuleres og tilpasses en ny tid. Når klassekamp er erstattet av kamp mot markedet og globaliseringen, må også markeds- og globaliseringstilhengerne la høre fra seg.

CIVITA SKAL ENGASJERE seg i hele det liberale verdigrunnlag: Demokratiet, rettsstaten, markedet og sivilsamfunnet. Men vi er, i motsetning til de store amerikanske tenketankene, svært små. Derfor kan vi ikke tenke alt selv eller gjøre alt med egne analyser. Vi må også være en «megler» mellom skribenter og akademikere som har noe på hjertet - og det interesserte publikum, presse og politikere. Samtidig må vi bidra til å bygge gode og interessante nettverk og møteplasser for ideologisk og politisk interesserte mennesker. Civita har eksistert i snart tre år. Hvorvidt en tenketank som Civita har livets rett i Norge på lang sikt, gjenstår å se. Det avhenger selvsagt av at vi kan bidra med noe interessant og har troverdighet. Men det avhenger også av at noen har et langsiktig perspektiv og ser betydningen av å engasjere seg og å finansiere denne typen ikke-kommersiell samfunnsvirksomhet. Det krever innsats over tid å påvirke idéklimaet. Men det er ingen tvil om at det er behov for mer mangfold i samfunnsdebatten i Norge, og at den liberale dimensjonen trenger flere stemmer.

NOEN MENER det er farlig for den frie tanke å være finansiert av private. Ut fra et liberalt ståsted er det like viktig å spørre om farene ved å være avhengig av staten. Det kjennetegner gode tenketanker, uansett politisk slagside, at de har høy integritet og er fullstendig åpne om hvordan de er finansiert. I Norge tror jeg det er sunt at det i hvert fall er noen ikke-kommersielle virksomheter som ikke er fast post på statsbudsjettet.