Tenkte vi det ikke

Vellykket ferd gjennom tankestrømningene som har formet oss i de siste femti åra.

BOK: På en måte kartlegger idéhistorien det som blir igjen når historien forvitrer. Det synliggjør et kulturelt arvestoff som har virket på godt og vondt: gudsbildet, tidsoppfatningen, rasjonalismen, pietismen, romantikken, nasjonalismen, fascismen, bedehuskulturen, idrettsfanatismen og mange andre strømninger som gjærer og virker den dag i dag.

Viktig verk

Samlet sett har redaktørene sjøsatt ei skute som nordmenn bør mønstre på i mange år framover. Reiseførerne har vel ikke lyktes i alt, men i et større folkeopplysningsperspektiv er dette et av de aller viktigste verkene som er kommet de siste åra.

De tre forfatterne Trond Berg Eriksen, Andreas Hompland og Eivind Tjønneland presenterer ideologiene innenfor skole og kirke, politikk og vitenskap, helse og velferd , medier og idrett, og mye, mye annet. Det er selvsagt en umulig oppgave. Avstanden til begivenhetene er liten, aktørene lever i beste velgående, hjertene banker fremdeles heftig og minnene er mange. Dessuten: Hva i all verdens rike er idéhistorie?

Forfatterne må utvilsomt operere med det utvidete idéhistoriebegrep og tøyer det i retning av mentalitetshistorien. Det syns undertegnede er problematisk, men også fruktbart. Det vanskeligste er å komme inn under historien og å utforske de åndelige drivkrefter som nærer, driver og endrer prosessene.

Oftest er dette vellykket, som i kapitlet «Det feminiserte Norge», der husmorrollen var «et viktig offentlig prosjekt», som forfatterne skriver.

Kvinneopprør

Dermed tar de et utgangspunkt som ideologisk forklarer framveksten av husmorsamfunnet, på samme måte som de seinere behandler likestillingsstrevet som «statsfeminisme», en prosess ledet av og drevet fram av det offentlige. Det ble noe trygt, kontrollert og sosialdemokratisk og samtidig noe puritansk over den norske kvinnerørsla.

Kapitlet «Det feminiserte Norge» flyter ledig og oppleves som en spennende jomfrutur, selv om det seiler i tradisjonelle farvann og anløper velbesøkte stoppesteder som «Den nye kvinnebevegelsen», «Pornografi», «Selvbestemt abort», «Barnetrygd og kontantstøtte», «Samboerskap» og «Mannens marginalisering».

Uengasjert om livssyn

I det hele tatt er siste bind et fornyende gjensyn med fortida og en uvurderlig dannelsesreise for de fleste av oss. Selvsagt fascinerer ikke alt. Utviklingen av livssyn, tro, ritualer, religion hører til noen av de mest motsigelsesfylte prosessene i norsk etterkrigstid.

Man kan lese det som en historie om sekularisering og avkristning, om bedehusets død og søndagsskolens undergang, men også som en saga om mangfold og nyorientering.

Behandlingen av forbrukerkulturen er en av de viktigste ideologiske realitetene i etterkrigssamfunnet. Boka tar for seg hva Kirken mente om dette på bispemøtet i 1992, men den livlige debatten som kom i forkant og i kjølvannet av den offentlige utredningen i år 2000, er ikke behandlet.

Hvorfor kjøper vi? Hva driver oss? Er det hedonisme? Angst? Selvrealisering? Hva gjør tingene med oss? Hva tenker vi om dem? Debatten har vært mer nyansert og mangfoldig enn den kritikken som Kirken og Erik Damman har gitt uttrykk for og som er referert i denne boka.

Medier i vekst

Det gjør også mediene, som helt riktig «i særlig grad har forandret liv og tenkning i Norge». Som forfatterne påpeker er det også mediene som sprer tankene, og på samme måte som Kant analyserte fornuften for å kartlegge vår erkjennelse, må selvsagt idéhistorikerne analysere den kanalen som formidler tankene våre. Kanskje burde derfor mediekapitlet vært mer omfangsrikt. På den andre siden fanger det inn det meste, og reflekterer spenstig nok til at vi kan få et inntrykk av hvorfor vi bruker medier som vi gjør.

Alt i alt altså nødvendig, morsom og omfangsrik lesning som gjør oss klar over hva som også har formet det moderne Norge, og som kan få oss til å se konturene i vår flimrende hverdag.