Tennis-tidsbilde

Smart og original sportsbok i dårlig oversettelse.

BOK: I etterkrigstidas idrettshistorie er det lite som fortsatt skinner sterkere enn oppgjørene mellom Björn Borg og John McEnroe. Det var ikke bare to legendariske tennisspillere, men to psykologier og verdenssyn som støtte sammen på Wimbledons berømte Centre Court: Den kontrollerte svensken mot den ekspressive – i dag ville vi sagt utagerende – new yorkeren, ustanselig i krangel med dommere, publikum og seg selv. I den lille boka «Å være John McEnroe», som ble noe av et fenomen i England da den utkom i 2003, skildrer The Observers tidligere litteraturredaktør Tim Adams Borg og McEnroes mest sagnomsuste dueller, og bruker forholdet dem imellom, og særlig McEnroes reaksjonsmønster, som utgangspunkt for å kaste lys over vesentlige trekk ved tida de spilte i og samfunnsendringene som fant sted i den. Perspektivrik

På elegant vis, og med tallrike litterære referanser, leder McEnroe Adams til å skrive om klasse, politikk, ungdomsopprør, medierevolusjon, kjendiskultur og hvordan «big business» har kolonisert toppidretten. «Det var som om en gjenoppstått Tom Paine hadde våknet med bakrus, tatt en racket, iført seg et knallrødt pannebånd og ødelagt en doven søndagsutflukt med sin pedantiske besettelse av ting som sannhet og rettferdighet», skriver Adams om McEnroes kompliserte møte med Wimbledons mange uskrevne regler for proper oppførsel. Han mener turneringen, med sine psykologiske dueller, var en tidlig forløper for reality-tv.

Adams tegner et bilde av McEnroe – ofte beskrevet som «Superbrat» – som en overgangsfigur i sportsverdenen generelt og tennismiljøet spesielt: Amerikanerens voldsomme raseriutfall «signaliserte slutten på ærbødigheten på den mest ærbødige av alle sportsarenaer». Samtidig var McEnroes finaleseier over Borg i 1981 den siste Wimbledon som ble vunnet med en treracket. Med snev av sorg og nostalgi skriver Adams om hvordan teknologien og pengene siden har fått overtaket: «På mange måter markerte disse finalene vannskilleårene i tennis og i Wimbledon – det var siste gang ekte subtilitet og list, egenskaper McEnroe hadde, kunne konkurrere på like vilkår med den hardnakkede slagkraften som Borg ironisk nok fremmet...» Svakt

Samtidig er boka en innsiktsfull skildring av en komplisert og fascinerende psyke som alltid ble mer rasende av å tape enn glad av å vinne, og en original studie av en interessant sport som ofres lite oppmerksomhet her til lands. Men noen biografi, slik det norske forlaget hevder den er, er boka slett ikke (ordet er ikke nevnt på baksiden av min britiske utgave). Den er snarere en blanding av portrett og essayistisk tilstandsrapport. Den norske utgaven skjemmes av mye slurv: Tennisesset Vitas Gerulaitis kalles konsekvent Gerulatis, Stanford er blitt Standford, Schumacher Schumacker. Stave- og preposisjonsfeilene florerer, og den usikre oversettelsen flyter dårlig: Det heter ikke «kjørte en leder» på norsk, og setninger som «Og Korda har gjennomgått mange motganger...» er ikke nettopp elegante. Så irriterende blir etter hvert det usmidige språket og de mange småfeilene, at jeg vil anbefale de som kan å heller kjøpe den engelske originalen.